Fra Ordetogisrael.no/3. februar 2014.
Den siste uken har finansminister Naftali Bennet kommet med noen uttalelser, som tjenestemenn ved Statsministerens kontor har brukt mye energi på å imøtegå.
Inntil nå har Benjamin Netanyahu avstått fra direkte å kommentere Bennets uttalelser, men kilder nær statsministeren sier det er bare et tidsspørsmål før statsråden vil måtte betale for sin offentlige kritikk av regjeringssjefen.
Den siste konflikten kommer på toppen av et ganske komplisert forhold mellom de to personlighetene. De to har aldri hatt et hjertelig forhold, og det faktum at de er i samme regjering, er en prestasjon i seg selv. Denne gangen startet det med Netanyahus uttalelser i Davos der han sa at han ikke hadde tenkt å kaste ut noen israelere (dvs. bosettere) fra deres bopel, som en del av en eventuell fredsavtale. Dette ble ytterligere presisert av tjenestemenn ved statsministerens kontor som uttalte at Netanyahu ikke har noen tro på at en framtidig palestinsk stat behøver være renset for jøder.
Tirsdag angrep Bennet denne tanken for andre gang i en tale på en konferanse i Tel Aviv. "En ny idé har blitt formulert: Jøder kan leve i sitt land, men under palestinsk suverenitet. Dette kommer ikke til å skje - heller ikke kan det skje. Hvorfor kan ikke palestinerne herske over israelere? Fordi de dreper dem."
Statsråden ga eksempler fra nyere og mer fjern historie da dette hadde skjedd, blant annet lynsjingen av to israelske soldater fra reservestyrkene på PA-politistasjonen i Ramallah i år 2000. Han konkluderte: «Hvis en arabisk sivil kommer til Herzliya [en israelsk by], vil han forlate byen like hel. Hvis en jøde ankommer Jenin [by under PA-styre] ved et uhell, vil han bli drept. Det er ikke veldig komplisert, det er enkelt, og alle som sitter her vet det."
Zehava Gal-On, leder av det venstreorienterte Meretzpartiet, angrep samtidig Bayit Hayehudi-partiet som Bennet leder, for at de har annonsert sin deltakelse i et bønnemøte ved Vestmuren på torsdag. Hensikten med bønnene er å "bekjempe amerikansk press for å gi landet bort." Gal-On kalte Bayit Hayehudi "en ekstremist messiansk gruppe som har som oppgave å fremme en skremmende visjon av apartheid innenfor regjeringen." Hun oppfordret Netanyahu til å kaste dem ut av koalisjonen.
Kilder nær Netanyahu sier at hele ideen om jøder i en palestinsk stat var bare et triks for å avsløre den arabiske selvstyremyndighets leder Mahmoud Abbas' sanne ansikt. Sistnevnte har gjentatte ganger uttalt at ikke en eneste jøde vil få lov til å leve i en palestinsk stat. Netanyahu kan nå fremstille seg selv som fleksibel og demonstrere for hele verden at Abbas er det store problemet. Men Bennet kom og ødela dette ved å gjøre det hele til en intern israelsk debatt.
Politikk kan faktisk være et skittent spill. Men hvis man gir slipp på grunnleggende prinsipper og historiske sannheter, da vil det bare føre til forvirring. Hovedideen med den moderne sionismen var å skape et trygt hjem for jødene etter to tusen år av forfølgelser.
Grunnleggeren av den moderne sionismen, Theodor Herzel, uttrykte dette som "å bygge et hus som beskytter den jødiske nasjon." Netanyahu har, frem til nå, gjort seg til talsmann for samme tanke som sier at Israel kan ikke stole på utenlandske tropper for å beskytte den jødiske staten. Av denne grunn, insisterer han på en israelsk militær tilstedeværelse i Jordandalen.
Abbas behøver ikke å avsløres ytterligere. Alle som ønsker å se sannheten har fått tilstrekkelig bevis for hvem han egentlig er. Og for de som ikke ønsker å se sannheten, vil Netanyahu sine anstrengelser ikke overbevise dem. Ved å fremme ideen om at jøder kan leve under arabisk styre, undergraver Netanyahu i realiteten hele den sionistiske ideen. Hvis jøder kan leve under arabisk styre, hvorfor kan de ikke leve under hvilket som helst styre? Hvorfor skal jødene gjøre aliyah? Til syvende og sist, hva er behovet for en jødisk stat?
Den israelske responsen til et enormt internasjonalt press, spesielt de siste 20 årene, har vært å gi innrømmelser i håp om å oppnå fred, eller i det minste favør fra det internasjonale samfunnet. Men i stedet for fred og favør, har denne strategien gjort argumentasjonen for Israels historiske og juridiske rettigheter til Judea og Samaria (Vestbredden) mye vanskeligere.
Bennet nekter å følge denne linjen, og selv om det skaper problemer for Netanyahu i øyeblikket, har den potensial til å tilføre sunn fornuft og rettferdighet til denne debatten i det lange løp.
