Ordetogisrael.no/26. juni 2014.
Selv om ingen organisasjoner så langt har tatt på seg ansvaret for kidnappingen av de tre Israelske tenåringene, er målet for kidnappingen utvilsomt å bruke gislene som et forhandlingskort for å løslate Palestinsk-Arabiske terrorister.
Debatten har derfor startet i Israel om det å løslate terrorister er noe, Israel bør gjøre. Tradisjonen for å gjøre dette går tilbake til tiden for tilblivelse av staten, men den kontroversielle utvekslingen av 1027 fanger i bytte mot en Israelsk soldat, Gilad Shalit, i 2011, forårsaket mye motstand mot ytterligere avtaler. Denne motstanden har blitt enda sterkere, etter at det har vist seg, at mange av de frigitte terroristene har fortsatt med terrorisme og til og med drept Israelere.
Utenriksminister Avigdor Lieberman fra Likud Beiteinu sa på tirsdag, at "ingen avtale, ikke som en gest, ikke som en fangeutveksling eller andre varianter, er mulig lenger." Lieberman stemte mot Shalit-avtalen, men ville ikke bruke partipisken på andre Knessetmedlemmer den gangen. Nå sier han at dette var en feiltakelse.
Et lovforslag, som ville forby frigivelsen av terrorister, har allerede blitt brakt til Knesset før den siste kidnappingen, men det er tvilsomt, om forslaget vil passere. Det er sterke røster, spesielt på venstresiden, som er ikke villige til å binde hendene på regjeringen når det gjelder å løslate terrorister i utbytte mot gisler, skulle en slik situasjon oppstå.
Frigivelsen av fanger, og terrorister i særdeleshet, er et dilemma. På den ene siden leder det til en utvanning av rettsvesenet å løslate fanger før sin tid. Det faktum, at mange vender tilbake til terrorisme, gjør beslutningen enda mer umoralsk.
Det utgjør også en fare for soldatene, som pågriper terroristene, og i visse fall fører det til at soldater dør i slike aksjoner. Frigivelse av terrorister er derfor demoraliserende for dem, som risikerer livet for å fange dem. Og selvfølgelig, det er et faktum at løslatelse av fanger oppmuntrer til flere kidnappinger.
På den annen siden, er det nettopp livets ukrenkelige verdi som jødedommen og den jødisk tradisjon er så kjent for - og som kristendommen har arvet. Hvis det er i din makt å redde liv, og du ikke gjør det, er det ikke akseptabelt. Det finnes derfor ingen enkle svar på dette dilemmaet.
Når det kommer til lovforslaget, kunne det være en løsning om man krevde et flertall på 70 av de 120 Knesset-medlemmene for å løslate terrorister. På denne måten garanterer man at frigivelsen av fanger ikke vil bli brukt i tide og utide eller for billige politiske formål. Og kanskje bør man også inkludere en grense for hvor mange terrorister man er villig til å løslate i bytte mot en israeler. Forholdet 1-1 027 er fullstendig absurd.
Men den beste måten å forebygge kidnappinger av israelerne er at det internasjonale samfunnet slutter å sympatisere med Hamas; slutter å behandle dem som en legitim partner (et fenomen som økte etter at de kom inn i samlingsregjeringen), og tvert imot arbeider for å undergrave deres aktiviteter. I tillegg bør det internasjonale samfunnet støtte den israelske innsatsen for å knuse Hamas’ terrornettverk i stedet for å kritisere Israel for å gå etter dem. Så lenge Hamas er gitt mer eller mindre immunitet, er faren for nye kidnappinger akutt.
