Fra Document.no/7. september 2014.
Av dr. Michal Rachel Suissa.
Norske massemedier har ikke forholdt seg passive, når det gjelder å sikre Islam et gunstig omdømme. Selv om nyhetsbildet fra hele den Islamske verden er overfylt av skrekk og gru, legger dette ingen demper på medienes støtte til noe, som kalles ”moderat Islam.”
Det er nå mange år siden, dette fenomenet ble ettertrykkelig avvist av vår egen NATO-allierte Islamist, Tyrkias Premierminister Erdoǧan.
”Man kan ikke klassifisere Islam, etter hvorvidt den er moderat eller ikke” sa denne eksperten og slo fast, at ”uttrykket moderat Islam er stygt og støtende: Islam er Islam!”
Han har senere fått full støtte for sitt syn av vår egen ekspert, stortingsrepresentant Hadia Tadjik, som ikke vil vite av betegnelsen ”Muslim light.” Men Norske myndigheter gir seg ikke. De er hellig overbevist om, at det finnes en snill form for Islam, som følger en snill form for Sharia.
Domstolsadministrasjonens leder, Tor Langbach, peker på, at ordet Sharia har en egen negativ klang i den Norske debatten. ”Man forbinder Shariarett med avhugging av hender på tyver og sånt, men det er jo ikke den formen, som det er snakk om, sier Tor Langbach til NRK.”
Vi oppfordrer Dommer Langbach til å ta en studietur til Shariarettens hjemland, Saudi Arabia, og sette seg litt inn i, hva saken gjelder. For er det noe, som over alt ligger til grunn for Muslimenes forsøk på å terrorisere og utrydde både oss vantro og hverandre, så er det alle de forskjellige oppfatningene, som finnes blant dem om, hva Shariarett er for noe.
Dommer Langbach bør bli seg bevisst på, hvilke bloddryppende konflikter, han vil gjøre stuerene i Norge. I forrige uke nevnte vi medienes helteforklaring av agitatoren Faten Mahdi al-Hussaini, en ung Islamistisk jente fra en ekstrem Moské, som hyller despoten Ayatollah Khomeini. Denne jenta har en tid vært aktiv i sosiale medier med til dels alvorlig nedsettende utsagn, som burde ha tiltrukket seg PSTs oppmerksomhet.
Den unge Faten innestår for hele spekteret av brutalitet og menneskefiendtlighet, som kjennetegner Islamske Sharialover. Til forskjell fra hennes mer åpenhjertige Islamistkolleger i foreningen Profetens Ummah, som er utpekt som ”ekstremister”, blir unge Faten hyllet som ”moderat” både av vår Statsminister Erna Solberg og av våre medier.
Nå ber hun, sammen med Hadia Tajik, om penger fra Statsministeren for å utbre sin lære ved Norske ungdomskoler. Vi blir ikke forbauset, om hun med sin opptreden og medieprofilering har skaffet seg et godt levebrød som Sjiamuslimsk misjonær i skoleverket.
Men dette narrespillet har ikke gått helt upåtalt hen. En interessant analyse av, hvorfor Faten Mahdi Al-Hussaini ikke er en demokratiforkjemper, men tvert om “selv er en fundamentalistisk Islamist,” ble publisert i den Kommunistiske avisen Klassekampen, hvor lektor ved Journalisthøgskolen i Oslo, Magne Lindholm, konkluderte med, at hennes engasjement under demonstrasjonen ved Eidsvoll plass mest har å gjøre med kampen mellom Sjia- og Sunnimuslimer.
“Det er ingen grunn til å tvile på, at Fatens engasjement var ekte. Men den hjemmesida, hun har medansvar for, viser, at demonstrasjonen var mer inspirert av borgerkrigen mellom Sjia og Sunni, enn Norske liberalere liker å tenke på,” sier Lindholm.
Den presumptivt konservative avisen Aftenposten derimot, gikk så langt som til å legge hele sin redaksjonelle prestisje på lederplass i å trakassere Hege Storhaug for hennes kritikk av medienes heltedyrkelse av denne unge Islamisten.
Vi er dermed kommet i en situasjon, som gir et overraskende paradoksalt innhold til George Orwells utsagn om, at ”i en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.” Mens den frie og liberale pressen i Norge desinformerer og snakker radikale ekstremister etter munnen, er det den autoritære, revolusjonære og dogmatiske avisen Klassekampen, som snakker sant.
I utlandet forholder dette seg fremdeles omvendt. Dragningen mot Islam er et særtrekk ved Norge, og det kan skyldes en innarbeidet forestilling i mediene om, at det foruten radikal Islam også finnes snill Islam, som en slags teologisk gjenspeiling av den særnorske snillismen.
Den realiteten, Norske medier, politikere og embetsmenn ikke tør erkjenne, er den enkle sannhet, Tyrkias Islamistiske Premierminister Erdoǧan kategorisk slo fast: Det finnes ikke noe ”moderat Islam!” Det finnes aktive og passive Muslimer, som i varierende grad kjenner og praktiserer sin religions lære, og det finnes Muslimer, som på egenhånd har gjennomgått en teologisk reformasjon.
Men en omfattende reformasjon av liv og lære, slik både Jødedommen og Kristendommen har gjennomgått i sin historie, har ikke skjedd innenfor Islam. Dette er grunnen til, at ingen av dem, som deltok i demonstrasjonen mot IS i Oslo, var villige til å ta avstand fra Islamsk Jihad eller de grusomme og brutale metodene, som Hamas, Boko Haram, Al-Qaida, Taliban og andre terrororganisasjoner praktiserer i sin Islamske misjonsvirksomhet.
Man tar avstand fra IS, fordi det ikke lenger er mulig å fortie, hva de driver med. Det finnes verre terrorister enn IS, som ikke nevnes i denne debatten. Boko Haram og Hamas kan man fortie, fordi de utøver sin bestialske terror mot Afrikanere og Jøder.
I stedet for å demonstrere mot Hamas, gir vi dem kontakt og støtte og retter ondskapsfulle anklager mot Israel, som forsvarer sin befolkning mot terroren fra de ekstreme Islamistene. Å ta avstand fra IS vil nødvendigvis bety å ta avstand også fra profeten Muhammad og de første fire Kalifene, som brukte nøyaktig de samme bestialske metodene, som IS bruker i dag i sin misjonsvirksomhet.
De fire Kalifene er av Muslimene kalt “de fire rettferdige.” Sannheten er, at halshogging er en gammel tradisjon, som Muhammad selv og senere de fire rettferdige brukte for å spre frykt og lydighet blant befolkningene, de kjempet mot og kneblet under det Islamske åket.
Muhammads første ofre var Jøder, som han selv halshogde, først i byen Medina og så i landsbyen Khaybar. Deres kvinner og barn ble fordelt som krigsbytte blant Muhammads Jihadister, (studer Koranens kapittel 8, som gir retningslinjer for, hvordan Muslimer skal dele et ransutbytte) og hundrevis av Jøder ble massakrert akkurat slik, vi nå ser det i Irak.
En av de Jødiske kvinnene, Safiyya bint Huyayy, som var datter av lederen for den Jødiske stammen Bnei Nadir, ble tatt som bytte av Muhammad personlig. Han myrdet selv hennes far og hennes mann. Den bestialske måten, hennes ektemann ble myrdet på, er nøyaktig den samme, som IS benytter, når de myrder folk på YouTube, og som man nå unisont ”tar avstand fra.”
Arbeiderpartiets Hadia Tajik anbefalte under en debatt nylig å “gi ungdommen en Koran, før ekstremistene tar dem.” Det er jo nettopp Tajiks Koran med dens innhold om plyndring, undertrykkelse og drap av de vantro, som er hele begrunnelsen for den bestialske Jihaden, som drives av IS med profeten Muhammad som rollemodell.
Leser man det, som står i Koranen, ser man tydelig, at Jihadistene holder seg strengt til Muhammads befalinger. Så lenge Koranen fremdeles inneholder kapitlene 8 og 9, vil Hadia Tajiks anbefaling bli hilst hjertelig velkommen av både IS, Hamas og Boko Haram.
Det er dette, Norske medier, politikere og dommere ikke begriper. Jihadistene til IS, som har skapt slik engstelse og bekymring, utgjør i antall om lag halvparten av Hamas-terroristene. De kunne ikke ha klart å erobrere så store områder uten den frykten, de skaper i lokalbefolkningen. Mer enn 5.000 av dem er født, oppvokst og utdannet i Vesten.
De unge og vellykkede mennene forlot lege- og advokatkontorene sine for å praktisere terror og drap på uskyldige medmennesker. Disse bødlene var for kort tid siden en del av vårt eget samfunn. I årene etter Den Annen Verdenskrig ble det spekulert mye over, hvordan en kulturnasjon som den Tyske kunne frembringe de Nazistiske bødlene.
Nå bør vi kanskje stille spørsmålet en gang til, men denne gangen til oss selv. Skal vi bekjempe disse avvikerne, slik man gjorde med Nazistene, eller skal vi gjøre som dommer Tor Langbach – å åpne en bakdør for å integrere deres tenkesett i vårt eget samfunn?
Et dilemma, som hindrer virkelig motstand mot Islamistisk terror, er den utbredte praksis å straffe frafall fra Islam og Sharia med døden. Det er denne atferden, som skremmer passive Muslimer til å støtte bevegelser som IS, og som garanterer dens suksess. Dette er et sentralt prinsipp i Sharia, som også praktiseres blant aktive Muslimer i Norge. Våger en Muslim å motsette seg denne tradisjonen, stiller han seg i kø for halshugging.
Derfor marsjerte ikke Muslimene i Oslo mot Islamsk lære. De demonstrerte mot det, som kan skape motreaksjon mot Islams dødbringende Jihad. De demonstrerte for sin egen integrasjon i Norsk kultur og samfunnsliv, og de fikk en hjertelig velkomst. Den virkeligheten, vi møter i mediene, er en fremstilling av Jihad, som går ut på å gi Islam et positivt omdømme hos oss her i Norge.
Det, som ikke passer i dette mønsteret, blir fortiet og fordreid. Det, som derimot får ubegrenset spalteplass i mediene, er en flom udokumenterte og desinformerende påstander fra Islamister. Selv skoleverkets undervisningsmidler er tatt i bruk til fordummende utbredelse av desinformasjon om dette tema. Det, våre medier vil ha oss til å tro, er, at Jihadistenes terror ingenting har med Islam å gjøre.
Nylig ble journalisten Stephen Sotloff halshogget av en Britisk Jihadist. Sotloff var en Amerikansk Jøde med Israelsk statsborgerskap, som hadde stilt seg forståelsesfull til den Islamske verden. Hans skjebne vekker avsky, men får neppe den konsekvens, at våre medier, politikere og embetsmenn våkner til forståelse for, hva som foregår rundt oss, og som de på sin måte deltar i.
------------------------------------------------------------------------------------
Akkurat det samme kan siges om forholdene i Danmark.
