Fra Facebook.4. september 2014.
Av Olav Skeie.
Jødenes Historie og tilhørighet til ISRAELs Land løper over en tidsperiode på 3.800 år, fra Abrahams tid til år 1948. Denne tidsperiodes historie er samtidig et bevis på, at Arabere ikke har eller har hatt noen tilknytning til Landet ISRAEL.
Da Israel ble opprettet som stat i år 1948, og da Palestina mandatet opphørte, begynte Araberne pr. omgående å invadere Israel. Samtidig blir ca 600.000 Arabere lokket og truet av sine egne ledere til å flykte fra Israel. De ble fortalt, at de snart skulle få komme tilbake, når Jødene var kastet på havet.
Israel tvang dem ikke ut, men ba dem tvert imot om å bli. Angrepene har fortsatt i alle år siden. De, som forstår Arabisk, vet og kan fortelle, at Araberne har til hensikt å utslette staten Israel. De har okkupert Trans-Jordan og Samaria, den såkalt “Vestbredden”.
Judea og Samaria har vel mer enn noe annet sted tilhørt Jødene. Det var jo først og fremst her de bodde både i Gammel- og Nytestamentlig tid. Dette er et landområde, som de har sedvanerett til. Når skal Norske politikere og kirke og andre innse, at okkupanten ikke er Israel. Okkupanten er Araberlandene.
Det blir sagt, at Israel har skylden for krigen og nøden, fordi de er okkupanten. Vi hører hele tiden disse hatefulle utsagn om, hvordan Israel behandler de stakkars Palestinerne, som de skal ha tatt landet fra. Hvis de erkjente, at landet tilhører Israel, og at det er Araberne, som er okkupanten, kunne spørsmålet om skyld komme i et helt annet lys.
Når utgangspunktet er feil, da blir alt feil. Det vises ensidig bilder av Arabiske kvinner og barn, såret og drept av Israelere, men det forties, at Araberne selv bruker dem som levende skjold. Er det ingen, som lurer på, hvorfor barna befinner seg ute i gatene midt i krig og en skuddveksling.
Arabernes angrep på Israel har pågått i alle år siden 1948. Hamas har i de siste tre årene daglig sendt raketter mot sivile Jøder i Israel, uten reaksjoner fra politikere eller journalister. Men da Israel til slutt gikk til angrep mot Hamas, satte det velkjente hylekoret i gang.
Da det første Arabiske angrepet kom på den nyopprettede staten, ISRAEL, for over 60 år siden, skulle det, ved hjelp av FN og hele den Vestlige verden, øyeblikkelig ha blitt satt stopper for Arabiske angrep, og terroristene blitt drevet ut av Israel. Det betyr ikke, at Israel har ønsket å drive ut vanlige Arabere. Mange Arabere lever fornøyd og integrert i det Israelske samfunn.
La oss gå tilbake og se nermere på historien. De historiske fakta er satt helt på hodet, når det påstås, at Palestina-Arabere har bodd i Israels land fra uminnelige tider. Det har aldri i verdenshistorien eksistert noen Palestinsk stat, noe Palestinsk folkeslag, et Palestinsk språk, kultur, historie, tradisjon eller valuta.
Det var Keiser Hadrian i det 2 århundre e.Kr., som forandret navnet på Israel til Palestina, etter det Egeiske folket, Filisterne, som kom fra Hellas og Tyrkia og i årene 1180-732 f. Kristus og okkuperte deler av Israel kyst. På keiser Hadrians tid hadde de vert utryddet i omtrent 1000 år. Jødene derimot har en 4.000 års historie knyttet til Landet, som et folk med en kultur og et språk.
År 70 etter Kr. begynner dessverre Jødenes nyere tids historie med, at den Romerske Keiser, Titus, invaderer Jerusalem og fordriver Jødene bort fra sitt land. I 2000 år var de sprett over hele jorden blant alle folkeslag, hvor de ble forfulgt og plaget. Det kulminerte i Nazistenes konsentrasjonsleirer i den 2. Verdenskrig, hvor planen var å fullstendig utrydde Jødene.
Fra 1840 begynner Engelske skribenter og statsmenn å tale om muligheten for en Jødisk stats gjenopprettelse. På slutten av 1800 tallet begynner Jødene å finne veien til det øde fedrelandet, som på den tiden var under Tyrkisk okkupasjon, noe som hadde vedvart i ca. 400 år. Det var da om lag 300.000 mennesker, som bodde i ørkenen Israel. Kun ca 5000 av dem var Jøder.
Disse tilhørte den eldgamle Jødiske menigheten, som aldri hadde forlatt fedrelandet, etter at Abraham satte sin fot i Israel. Resten var Tyrkere, Arabere og andre folkeslag.
I årene 1917-1918 okkuperer de Alierte hele Israel (Palestina) . Det Osmanske herreveldet opphører. Balfour-deklarasjonen om “Et Jødisk hjemland” blir internasjonalt anerkjent. De, som i dag kalles Palestinere, kom fra alle land i området samtidig med den moderne Jødiske innvandring, spesielt etter 1917, da Engelskmennene trengte arbeidshjelp til veibygging og militæranlegg.
Fra samme tid ble de, som bodde der, kalt Palestina-Jøder og Palestina-Arabere. År 1922 gir Folkeforbundet Britene mandat til å opprette et Jødisk nasjonalhjem i Israels Land. Det, som skjer, er, at 76% av Israels Land (Palestina) blir skilt ut og gitt til Sjeik Abdullah fra Saudi-Arabia, til en uavhengig Østlig Palestina-Arabisk stat, kalt Trans-Jordan og senere Jordan.
På den måten har de såkalte Palestinere allerede fått sin egen stat, Jordan. Ikke lenger tilbake enn til 1970 ble det sagt, at Jordan og Palestina var samme land, både av Yassar Arafat og Kong Hussein, og at de to folk. Palestinere og Arabere er egentlig ett.
4 % av Israel (Palestina) blir gitt til dagens Syria. Kun 20 % er igjen på Jødiske hender. Det vil Araberne og Vesten dele i to en gang til! Hvor blir det av det Jødiske nasjonalhjem, og hvor skal Jøden bo?
Løgnen blir forkynt og trodd som sannhet, også av personer, som må vite bedre. Som Norsk skammer jeg meg over, at Norge var blant kun tre land i Verden, som støttet Hamas under Gasa krigen, nemlig Iran, Syria og Norge. Jeg sørger over den behandling, Israel er gjenstand for. Men jeg sørger også, når jeg ser den veien, det går med mitt eget Land. Jeg har en bønn: Norge våkn opp! Før det er for sent!
