Fra Verdidebatt.no/29. september 2014.
Av Torleiv Haus.
I et etterkristent Norge på full fart mot primalisering og paganisering står de ti bud lavt i kurs. For mange representerer de ti bud selve symbolet på undertrykkelse og livsfiendtlighet.
Det står ikke til å nekte for, at dekalogen på mer enn en måte kommer i konflikt med mange ting, som vi umiddelbart finner attraktive. Særlig er det sjuende bud (etter Jødisk tellemåte) om å ikke å bryte ekteskapet som er upopulært.
I en kultur, som hyller den frie utfoldelse av seksualiteten i alle dens former og uttrykk, er det selvfølgelig utålelig og dirkete provoserende å begrense denne utfoldelsen til et forpliktende og livslangt ekteskap mellom en mann og en kvinne.
Jeg har ikke til hensikt å trekke fram det sjette bud spesielt, men derimot å se litt nærmere på, hva budene forbyr, og hva som ligger bak dette forbudet.
Det sjette, sjuende, åttende og niende bud er enkle og korte. De forbyr voldshandlinger i minkende alvorlighetsgrad: Du skal ikke drepe. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avgi falsk vitnesbyrd mot din neste.
Men det tiende og siste budet (fremdeles etter Jødisk tellemåte, som regner det 9. og 10. bud i den Lutherske katekisme som et bud) skiller seg fra de andre. Det er både lenger, og i stedet for å forby en handling, forbyr det begjær.
Det tiende bud lyder slik: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans eller noe annet som hører din neste til».
Det tiende bud forbyr ikke bare et eller annet marginalt begjær, men det forbyr lyst som sådan. Mange vil hevde, at hvis det tiende bud forbyr begjær eller lyst som sådan, så stemmer det virkelig, at budene er et uttrykk for hat mot frihet og normal menneskelig utfoldelse.
Men før budene fordømmes som undertrykkende og gammeldagse, kan det være på sin plass å se nærmere på implikasjonene av det begjæret, som forbys. Dersom dette begjæret er det noe av det vanligste som finnes, hva ville skje dersom det ble tillatt i stedet for forbudt. Resultat av å tillate fritt utløp av begjæret ville ha blitt en vedvarende krig mellom folkegrupper, undergrupper og familier.
Dør ville stå vid åpen for Thomas Hobbes skrekkscenario om alles krig mot alle. Dersom vi tenker, at slike kulturelle forbud er unødvendige, kommer det en form for individualisme, som går ut fra, vi ikke har en iboende tendens til å ha lyst på det, som tilhører nesten eller de andre.
Premisset om våre begjærs autonome opphav er åpenbart ikke holdbart. For å innse det er nok å betrakte, hvordan to barn kommer i konflikt med hverandre for å få tak i en leke. Det kan finnes hundre leker i et rom, men likevel begynner de å krangle om det samme leketøyet. Når et barn har lyst på et bestemt leketøy, har denne lysten en tendens til å smitte over til det andre barnet.
Våre begjær er med andre ord i stor grad bestemt av, hva nesten begjærer. Dersom mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å begjære det, naboen eier, eller ganske enkelt å ha det samme begjæret som naboen, så betyr dette, at rivalisering er kjernen i relasjoner mellom mennesker.
Dersom rivaliseringen ikke hindres eller stoppes, vil det true harmonien og i ekstreme tilfeller selve eksistensen til menneskelige samfunn. For rivaliserende begjær har en tendens til å virke forsterkende på hverandre, og denne resiproke eskaleringen av begjæret er så vanlig og så ydmykende for oss, at vi foretrekker å late, som det ikke eksisterer.
Det tiende buds intensjon er å løse den fundamentale utfordring, ethvert menneskelig samfunn og menneskeheten som helhet står overfor, nemlig intern konflikt og voldelighet. For å hindre rivalisering og konflikt angir det tiende bud først ulike objekter, det er forbudt å begjære. Naboens kone og eiendom og så videre.
I og med at det er en håpløs oppgave å ramse opp alle mulige objekter for begjær, retter budet oppmerksomheten mot naboen selv. Vi begjærer alltid det, som tilhører naboen eller nesten. Det er åpenbart, at det er naboen, som gjør dem attraktive å begjære.
Det tiende bud avslører eller angir en grunnleggende omveltning i forståelsen av begjæret. Nesten, den eller de som er nær oss, de, som vi identifiserer oss med, er modeller for, hva vi skal begjære, og hva vi ikke skal begjære.
Det er dette, den Franskamerikanske tenkeren Rene Girard kaller for mimetisk begjær. Det er åpenbart, at mimetisk begjær nærmest automatisk fører til rivalisering og konflikt. For dersom jeg begjærer det samme objektet som min neste, og dette objektet er uoppnåelig for begge, vil det oppstå en kamp. Den imiterendes begjær vil virke tilbake på modellen og intensivere dennes begjær, og så videre i en resiprok intensivering.
Denne mimetiske karakteren til begjæret forklarer, hvor sårbare relasjoner mellom mennesker er. I og med at det mimetiske begjæret som oftest er skjult for oss, skjønner vi heller ikke, at hver gang vi skryter av styrken til våre ambisjoner og begjær, så bidrar vi til å styrke idoliseringen av oss selv som gode individualister. Men i desto større grad vi dyrker våre oppblåste ego, i desto større grad blir vi også tvunget til å dyrke våre rivaler i en kult, som tenderer mot hat.
Rene Girard sier: «Hovedkilden for vold mellom mennesker er mimetisk rivalisering, den rivaliseringen, som følger av imitasjon av en modell, som blir en rival, eller en rival, som blir en modell. Slike konflikter kan bli så intense, at rivalene rakker ned på hverandre, stjeler hverandres eiendeler, forfører hverandres koner, og til syvende og sist kan det ende med drap».
For å hindre vold begynner budene med det mest alvorlige først, nemlig voldelige handlinger. Deretter tar det tiende budet for seg årsaken til de voldelige handlingene, nemlig det mimetiske begjæret, og forbyr dette.
Dersom vi hadde respektert det tiende budet, ville det ikke ha eksistert vold i Verden. For å ikke gå under i mimetisk rivalisering må et samfunn finne metoder for å begrense og kontrollere dette begjæret. Ulike regulerende mekanismer som differensiering, tabuer, forbud, sosial lagdeling og annet kan virke dempende. Slike sosiale mekanismer kan til en viss grad dempe og holde det mimetiske begjæret under kontroll.
Det er først i Det nye Testamentet, at Jesus gir en endelig løsning på det mimetiske begjæret og dets potensial for konflikt. I Jesu undervisning er det utelukkende snakk om modeller eller forbilder, og imitasjon av disse. Det er ikke på grunn av et oppblåst selvbilde, at Jesus ber oss om å bli imitatorer av Ham, men det er for å få oss til å vende oss bort fra mimetisk rivalisering.
Jesu begjær eller indre drivkraft er å være et bilde av Faderen. Hans mål er å bli det fullkomne bilde av Faderen. Jesus sier, Han kom for å oppfylle loven. Lovens intensjon er fred på jord, noe som bare kan oppnås, viss det mimetiske begjæret opphører.
I det lange løp vil forbud være nytteløst. Derimot vil imitasjon av Kristus sitt ikke-mimetiske begjær ha som konsekvens, at mennesker ikke vil komme i konflikt med hverandre, og det vil oppstå konflikt.
Verden er full av mimetisk begjær, og det er urovekkende å observere. hvordan samfunn på grunn av intern vold mer eller mindre smelter ned mot en tilstand av kaos og alles kamp mot alle. Et eksempel på hvordan slik rivalisering kan få fatale konsekvenser er nedslaktingen av over 10 % av Rwandas befolkning i 1994.
Jeg er også overbevist om, at all terror kan forklares som et resultat av mimetisk rivalisering. Den fattige del av Verden ser, hvordan vi i den rike delen av Verden lever det gode liv, og de fylles med ressentiment over, at deres mimetiske begjær blir hindret ved våre grenser, eller at deres samfunn henger håpløst langt etter i velstand og utvikling.
Kampen mot de ti bud er ikke en kamp for frihet og det gode liv, men det er kamp for vold og undertrykkelse.
