Fra Verdidebatt.no/2. oktober 2014.
Av Hanne Nabintu Herland.
Det er all grunn til ikke å følge USA's aggresjonspolitikk i Midtøsten. I det nye ideologisk- heller enn realisme motiverte USA er det åpenbart ikke lenger folkets vilje, som teller.
Så bomber USA Midøsten atter en gang og «deltar i borgerkriger gjennom å ensidig støtte den ene av partene», som Robert McNamara advarte så sterkt imot i The fog of War.
Denne gangen sloss USA mot ISIS, som de siste månedene har vist, at de har med seg verdens beste presseeksperter og noen av verdens rikeste, som har hjulpet dem til makten.
Paradoksene står i kø. For ifølge Foreign Affairs teller ISIS kun noen få tusen Sunni-Jihadister, i 2011 var de så få som 800 i Irak. Etter ISIS’ verdensomspennende PR kampanjer, går nå USA også til angrep inne i Syria sammen med ledende Sunni-stater - de samme som i lang tid har ønsket å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Syria.
I USA har man nå gitt betydelig støtte til Sunni-Jihadister i Syria, skjønt alle vet, at disse har samme mål som ISIS, nemlig å fjerne Shia-støttede Bashar al-Assad i det, som er vår tids blodigste geopolitiske regions- og religionskrig.
The Washington Institute og andre kilder bekrefter, at ISIS har mottatt hundrevis av millioner dollar fra personer i Saudi Arabia, Qatar, Tyrkia og Kuwait - land som alle er USA's allierte i regionen.
Seniorforsker ved "Washington Institute for Near East Policy", Andrew Tabler, påpeker, at pengene har gått via Kuwait og inn til Syria-opprørere, som ble organisert som deler av ISIS.
At USA bryter internasjonal lov ved å bombe Syria uten samtykke fra landets myndigheter, ser ikke ut til å bekymre Amerikanerne. At en rekke av de USA støttede Sunni-ekstremistene i Syria ifølge AntiWar har inngått enn ikke-angrepspakt med ISIS, er visstnok heller ikke viktig. At Assad er demokratisk valgt og ved forrige valg fikk over 88.7 % av stemmene, har heller ingen påvirkningskraft.
I dagens USA er respekten for FN's folkerett og staters suverenitet lik null. At Assad støttes desperat av Kristne og andre minoriteter, er sekulær og Vestlig kledd med en kone som ikke bruker Hijab, betyr intet. Anklagene mot Assad om bruk av kjemiske våpen har heller aldri blitt verifisert, og omtrent de eneste områdene, man ikke fikk samlet inn kjemisk arsenal fra, var i regioner kontrollert av opprørere.
At en undersøkelse fra Public Policy Polling viste, at hele 74 % av USA's befolkning er imot en ny krig i Midtøsten, spiller også liten rolle. I det nye ideologisk- heller enn realisme motiverte USA er det åpenbart ikke lenger folkets vilje, som teller.
Professor Bruce Ackerman ved Yale University sier, at krigshandling mot ISIS også bryter med konstitusjonen, som krever et nytt mandat fra Kongressen, ettersom autorisasjonen etter «9.11-attentatet» kun gjaldt aksjon mot land, som hadde deltatt i planleggingen av dette.
Igjen ser Samuel Huntington ut til å få rett i sine dystre fremtidsprognoser om, at storkonflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. Med mindre det er verre: Man forstår, hva man gjør, men våpen- og andre industriers profittsøkende trenger krig. For uten USA's aktive deltagelse i ødeleggelsen av land etter land, ville konfliktene ikke på langt nær vært på samme nivå.
Også Norge tok feil. AP's leder, Jonas Gahr Støre skrev i New York Times, at den Arabiske våren “ikke er basert på Islamistiske strømninger, men er langt mer pragmatisk, enn Vesten ser ut til å tro» og «vil ikke åpne for nye muligheter for Al Qaida».
Siden bombet Norge Libya, Afrikas rikeste stat sønder og sammen etter ordre fra USA og hjalp nettopp Benghazis Al Qaida-tilknyttede opprørere til makten.
Libya var et land, der verdiene var jevnt fordelt i en velferdsstat med et BNP høyere enn Italia, Australia.
NRK Brennpunkt dokumenterte siden, hvorledes Norske piloter fikk beskjed om å bombe tilfeldige mål. Krigsdeltagelse ble ikke engang diskutert i Stortinget, det var snakk om en SMS til enkelte partiledere. Selv var jeg en av de få, som hadde innsigelser, idet jeg i Aftenposten påpekte, at NATO's krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep.
NATO har gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater, der Vestens interesser er truet.
Iraks statsminister, Nouri al-Maliki, anklaget nylig Saudi Arabia og Qatar for å stå bak borgerkrigen i Syria med over 6 millioner flyktninger og hundretusenvis drept. Det ser heller ikke spesielt bra ut, at Saudi prins Bandar bin Sultan ifølge The Independent allerede i 2001 uttrykte til MI6, at «I nær fremtid vil Shia-Muslimer lide betydelig i Midtøsten.
Vi er 1 milliard Sunni-Muslimer, som er lei av å ha Shia i regionen.» Pardoksalt nok hylles udemokratiske Saudi Arabia og dets prinser av republikanernes leder, senator John McCain. Han bekreftet ifølge CNN selv linken til Saudi Arabia, da han: «Takket Gud for Qatar, Saudi Arabia og prins Bandar, som sammen med oss finansierer opprøret i Syria.» Han tok ifølge The Atlantic æren for å ha oppmuntret Riyadh til å bistå økonomisk.
USA var altså en aktiv medspiller i opptakten til den grusomste borgerkrigen etter andre Verdenskrig. Da McCain besøkte Syria for å vise USA's støtte til Sunni-opprørere i 2013, ble han smilende avbildet med opprørsledere. Det kan pinlig nok se ut til, at ISIS’ leder, Abu Bakr al-Baghdadi, er en av dem, noe som har ført til betydelig spekulasjon.
Bildene viser også ifølge The Telegraph Amerikansk støtte til det gamle Baath partiet til Saddam Hussein, der nåværende leder General Al-Douri lenge vært på USA's liste over ettersøkte terrorister.
En rapport fra Der Spiegel hevder dessuten, at USA direkte har trent opp ISIS medlemmer i Jordan. Her er enda en ironi: Når ISIS er i Syria, er de USA's allierte, når de krysser grensen over til Irak, blir de fienden. For Sunni-Jihadi grupper har i Syria lenge bedrevet samme aktivitet som nå gjøres i Irak, - halshugging, korsfestelser, drap på sivile.
Det er all grunn til ikke å følge USA's aggresjonspolitikk i Midtøsten. Hvis ikke vinden snur, kan vi stå overfor svært alvorlige storkriger, som kan føre Verden ut i ytterligere mangel på stabilitet.
