Fra Facebook.Gamle profetier.
Den siste store ulykke, jeg fikk se, var Russland og Frankrikes krig mot Sverige og Norge. Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden. Og i Sverige holdt Sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det hadde det ikke lyktes dem å gjennomføre, til den tid. Men de syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle Sosialistene også bidra som årsak.
Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var, at store mengder av Svenske og Norske menn nå måtte gi sitt liv unødig - og at den fremgang, som det bare behøvdes litt til for å nå, uteble.
Franskmennene angrep Gøteborg. De angrep byen i ukevis med sterke luftflåter, som ved den tid var langt mer utviklet enn nå. Det var mange krigsredskaper og krigsmaskiner med i denne krigen, som ikke finnes nå. Flymaskiner og luftskip syntes i store svermer over byen. Luftskipene, som Franskmennene førte i slike mengder ved bombardementet av Gøteborg, var konstruert i tre forskjellige deler eller lag under hverandre, etter som det syntes, og med store mellomrom.
Hvis jeg oppfattet rett, så syntes de her og der å være forbundet med tynne stållinjer. Øverst oppe var en svært stor spolformet gassballong, under denne, på en god avstand, kanskje en hundre meter eller så, en noe mindre ballong, og lengst nede en enda mindre. Disse luftskip kom i hele svermer eller flotiller. De lignet store tåkedotter og var innhyllet i røyk og utløste masser av granater over stedene nedunder.
Folk falt på Gøteborgs gater i store mengder. Merkelig nok var det mye folk ute. Gøteborg, hvis største og viktigste del på den tiden lå vest for elven, fikk største delen forvandlet til en grushaug. Jeg så en mengde store graver etter falne Svensker og Nordmenn, som kjempet skulder ved skulder. På vestsiden av elven og ut langs kysten ble de største og blodigste kampene utkjempet.
Franskmennene gikk her til angrep gjentatte ganger og mistet mengder av folk. Men de ilandsatte ustanselig nye tropper og forsterkninger, mens Svenskerne og Nordmennene ikke fikk noen nevneverdig unnsetning. Franskmennenes ressurser var allikevel nesten uttømt, da Svenskene kapitulerte.
Ved en av de store gravene så jeg Gøteborgs borgermester, en gammel mann i grå frakk. Han var bedrøvet over, at begge sønnene hans, som var ingeniører, skulle falle i kampen for Gøteborgs forsvar, og han sa til meg : "Det hjelper ikke om to er rettferdige, når Svenskene har syndet i den grad, at Herren lar Franskmennene seire. Europa trodde, at Sverige og Norge skulle bli undertrykt, men Gud være lovet, at Han i sin nåde skånte oss."
Et par krigsoppfinnelser ble til utrolig stor nytte for Svenskene i deres forsvar. Nye våpentyper, som inntil da så ut til å ha vært hemmeligholdt, eller nettopp hadde blitt oppfunnet. Spesielt var det en på det elektriske området, som Svenskene var alene om i hele Verden, og som gjorde, at Franskmennene falt i store mengder ved Gøteborg.
Det var derfor ytterst lite, som hadde trengtes, for at Svenskene skulle seire. Og hadde ikke landets øvrige forsvarsmidler vært så dårlige, så hadde verken Franskmennene eller Russere fått bukt med Svenskene.
Den gamle mannen sa til meg, at hvis Sverige og Norge hadde kunnet holde ut 14 dager til, så hadde hele den Franske hæren blitt tilintetgjort. Og han sa videre, at hadde Franskmennene visst, at Svenskene hadde slike forskrekkelige våpen, så hadde de aldri våget å angripe. Samtidig ble også den Tyske riksdag enig om å hjelpe oss.
Jeg så i denne sammenheng Vattern og strendene med landsbyer på begge sider. Jeg så et stort hus ovenfor Gøteborg, hvor solen skinte i vinduet, og marken utenfor var grønn som om sommeren. Over hele den Svenske vestkyst lå en tung røyk, helt ned til Helsingborg og Malmø. Og jeg hørte, at også de byer, som ligger her, ble utsatt for luftbombardement.
Spesielt hørte jeg nevnt Helsingborg, Malmø og Lund, som de byer, som ble hjemsøkt. Også Stockholm ble angrepet av luftflåter og fikk mange hus nedskutt, men lyktes likevel gjennomgående bedre i sitt forsvar enn Gøteborg. Luftforsvaret syntes her å være bedre ordnet og mer effektivt, bl.a. hadde Svenskene her flere luftmaskiner til sin rådighet.
Russerne falt inn i Sverige fra to steder. En avdeling gjorde innfall på Gotland. Jeg så Russerne med sine masser gikk i land og oversvømmet hele øya, likeledes Øland. På Gotland så jeg lange marsjkolonner av Russiske tropper. Det hvilte tung røyk over hele øya. De gikk i land sør for Stockholm, antagelig i nærheten av Vastervik - jeg kunne ikke så nøye skille ut plassen - for dels å gå mot Stockholm og dels mot Gøteborg, for å komme Franskmennene til hjelp. De kom imidlertid ikke lenger enn et stykke inn i Småland, før Svenskene kapitulerte ved Gøteborg.
Russisk angrep i nord
Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser. Dels over Haparanda - Torneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Andre ble landsatt ved Umeå. I stor hast mobiliserte Svenskene, men det gikk forunderlig lett for Russerne å komme fram.
Hele Nord-Sverige ble erobret, og en av de byer, som ble verst hjemsøkt og utplyndret, hørte jeg Gävle nevnt. Jeg frykter for, at Sosialistene hadde gjort forræderske triks ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg. I områdene nærmere, og nord for Stockholm, ble det kjempet med stor tapperhet fra Svenskenes side.
Russerne inn i Finnmark
I Norge falt Russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et Russisk jernbanetog. Jeg så Russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert. Det, jeg så, var Pasvikdalen.
Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. Den første store frontlinje og det første store slag så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig.
Nordmennene, som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden. Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje, som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater og krigsfolk, som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer.
Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt - på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa : "Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag. "
Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått, og måtte vike langt sørover for Russernes masser. Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.
Slagene i Sør-Norge
I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av Svenskegrensen, kjempet også Nordmenn og Svensker skulder ved skulder. De Franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de Norske kystbyene, og forårsaket på sine steder store ødeleggelser.
Luftbombardementet strakte seg langs hele den Norske kyst, fra det sørligste Norge, og helt opp til Trondheim. Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de Norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand. Den var helt og holdent i ruiner.
Norges og Sveriges nederlag
Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for Svenskene ble bare Gotland - eller Øland. Etter hva jeg husker, slapp Svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare vært nødvendig med et ytterst lite lodd i vektskålen, for at både Franskmenn og Russere skulle ha tapt.
I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet. Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om, Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger. Det så ut som om, det var Russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den Skandinaviske halvøya.
Da jeg engstelig spurte Herren, om begge land skulle gå til grunne, viste Herren meg Lyngenfjorden og sa : "Så langt skal de komme og ikke lenger."
Herren sa til meg, at Han hadde bestemt grensene. Og det ble sagt to ganger med bestemt røst, at grensene skulle gå her for Norges vedkommende. Det var handelen i Finnmarks grensedistrikt, som var årsak til denne krig. (For en del år tilbake var dette umulig. I dag (1999) foregår det handel mellom Finnmark og Russland.)
Handelen i Finnmark hadde på denne tiden for en stor del overgått til Russerne. Sørover hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette forårsaket stridigheter og bidro visselig også til krigen.
Krigen ble startet av Russerne, hvoretter Franskmennene kom til deres hjelp. Hele krigen så ut til å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren, og så ut til å slutte samme sommer eller på begynnelsen av høsten.
Ingen kan hjelpe oss
Ingen kunne hjelpe oss i denne nød. Østerrike var uenig innbyrdes, og det var også Tyskland. Finnene hadde ikke deltatt i denne krigen. De var som før nevnt hardt undertrykte, og hadde antagelig heller ikke tilgang på våpen. Holland var opptatt med krig i sine kolonier i Øst-Asia. Ellers hadde de hjulpet oss. England hadde på denne tid en blodig krig i Irland. I Italia sto mange på bar bakke på grunn av forskjellige jordskjelv.
Jeg syntes, jeg hørte "Vesuvs" navn i forbindelse med fryktelige naturkatastrofer i Italia, som ble mer ødeleggende og voldsommere enn noensinne før. Store mengder av dette lands befolkning skulle bli stående på bar bakke. Særlig sto det ille til på denne tiden. Det se ille ut for Tyrkerne, og det så ut som om, enda en Balkankrig hadde hjemsøkt Tyrkia. Serberne var undertrykt og hadde det svært vondt.
En stor del av Nord-Frankrike tilhørte Tyskland på det tidspunktet. Franskmennene hadde på den tid ikke Elsass-Lothringen. Tyskland, hørte jeg, hadde fått avstå en del av sine nåværende kolonier til Frankrike, som på den tid hadde store kolonier. Men jeg hørte av den gamle borgermesteren, at Franskmennene ikke hadde sin tidligere makt. Jeg hørte også Østersjø-provinsene som Tyske.
Russland hadde på den tid ikke Zardømmets vidstrakte makt. Dets grenser var slik, jeg tidligere hadde sett, altså med unntak av Ukraina, Polen og Østersjø-provinsene. Han så Russland på det tidspunkt som en sterkt redusert land, uten Ukraina, uten de Baltiske stater og Polen.
Russland var altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Dette er nøyaktig det, som har skjedd. Jeg hørte videre, at det fantes masser av Kristne i Tyskland og England, men at Frankrike og Russland var lette på Guds vektskål. Store skarer av Jøder var ved den tid vendt tilbake til Jerusalem og sitt land.
I 1907, når Lebesbymannen fikk dette syn, var det vel utenkelig, at Jødene skulle komme tilbake til Israel. Staten Israel ble først opprettet i 1948. Det som særpreget Anton Johansen var hans kolossale arbeidsiver og tro på, at arbeidet var det eneste, som holdt i livets kamp ved siden av "bønn og gudsfrykt." Hans stol i Lebesby Kirke sto aldri tom så sant han var hjemme.
På den plass i Kirken, hvor han pleide å be, vises enda merker etter knefallet. Anton Johansen døde i 1928. I kringkastingen ble det holdt minnetale over ham. Professoren, som holdt minnetalen, kalte han "en pekefinger opp mot Gud."
