Fra Frie-ytringer.com/27. marts 2015.
Av Jan Simonsen.
«Frihet er ikke noe, som kommer rekende på en fjøl. At friheten er noe, vi må kjempe for hver dag, er en gammel lærdom, som har gått inn i glemmeboken til så mange.
Frihet kan ikke bli noe, som ligger i midten. Det er enten eller. Akkurat på den samme måten, at du ikke kan ha litt demokrati og litt diktatur. Det er enten det ene eller det andre», sa Hege Storhaug, da hun nylig talte i forbindelse med det Danske Trykkefrihedsselskabets tiårs-jubileum.
Hege Storhaug, som er leder av den Norske organisasjonen Human Rights Service og sitter i Trykkefrihedsselskabets rådgivende råd, la til, at vi nå er på vei inn i det andre – ufrihet i våre daglige liv.
Hun kritiserte den Norske kirken og de Norske politikerne. «De, som skal være åndelige, politiske og intellektuell veivisere og beskyttere, har satt oss i denne uutholdelige tilstanden. Den Norske kirken, forutgående og nåværende sett, ledende politikere, de ledende medier er i en falsk klingende tango med de stemmene i akademia, som gjennom årenes løp har kapret makten over analyse av samfunnsutviklingen,
Nesten ingen av dem har mestret den viktigste analyseoppgaven i vår nye tid med en kontinuerlig fremvekst av religiøse politiske totalitære krefter, som intenst ønsker å overta samfunnets hovedscenen,» sa hun, og fortsatte: «Striden om verdiene har unektelig igjen blusset opp. Til tross for at enhver ærlig sjel nå kan se, at det ulmer både i Danmark, Norge og Europa, snur den samme eliten seg bort og gjemmer seg bak flere tiårs gamle floskler.
Det skruppelløse skuespillet fortsetter så godt som uforstyrret. Indirekte gir denne eliten oss således følgende utilsiktede beskjed: Danmark, Norge og Europa befinner seg i overhengende fare for å tape sivilisasjonsstriden, som er erklært oss.
Vi er på etterskudd. Derom bør det være liten tvil. Like fullt fortsetter floskelmakerne på de samme verselinjene. Derfor opplever vi, det brede laget av folket, oss mer og mer overlatt til vår egen skjebne. Vi står i fare for å miste troen på fellesskapet og på fremtiden.
Det er jo nettopp derfor, jeg ser det som personlig avgjørende for mitt eget liv å ta på meg ubehaget ved å gi beskjed i det offentlige rommet. Sloss mot alle vindmøllene, som hele tiden spretter opp med alle mulige uredelige bortforklaringer og falske konstruksjoner av årsakssammenhegner og fiendebilder.
Jeg ser det dog som personlig avgjørende å formidle tydelig min frykt for fremtiden, for jeg vet, at jeg menneskelig ikke makter passivt å bivåne, at den fantastiske personlige friheten, jeg fra barnsben av har fått leve med, den samme friheten, jeg som voksen har verdsatt så høyt i det gode Norge og Europa, nær sagt uforstyrret får lov til å rulle mot en verdimessig avgrunn. Å spille med orkesteret ville være intet mindre enn å stille seg på hykleriets side».
