Fra Dagen.no/13. juni 2015.
Av Ivar Gjerdi.
Mennesket var skapt til fullkommenhet, og Guds tanke og vilje var ,at det skulle leve uten synd. Men fallets forferdelige faktum gjorde situasjonen en annen.
Ved syndefallet gikk gudsbildet tapt. Mennesket elsker ikke lenger Gud, og har ikke lyst til å gjøre Hans vilje. Menneskets frie vilje fører bort fra Gud.
Etter den nye oversettelsen sier Paulus i Rom 8:7–8: «Derfor er det, som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov, og kan heller ikke gjøre det. De, som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud.»
« – Bare opptatt av det, som hører mennesker til» (v.5).
Det, som skjedde ved den enes fall, ble til fordømmelse for alle mennesker. Vi er fordervet og bundet av synden og står under Guds vrede. Det er fordervelsens avgrunn i meg. Men Gud grep inn i vår Verden med sitt Frelsesverk.
John William, Sydhavsøyenes Apostel, innledet alltid med ordene: «For så høyt har Gud elsket verden» (Joh 3:16), når han talte på et sted første gang, og uansett hvilken tekst han hadde valgt. Så sentralt og viktig var det for ham.
Gud elsker ikke Verden, fordi Jesus døde for Verden, men Jesus ga sitt liv for oss, fordi Gud elsket oss ,mens vi enda var syndere. Gud har en gang for alle åpenbart sin kjærlighet.
Bør vi da ikke tro denne Guds kjærlighet og ta imot Guds gave til vår Frelse? Og ikke minst takke og lovprise Gud for denne ufattelige nåde og gave.
