Fra Miff.no/22. juli 2014.
Premierminister Benjamin Netanyahu har i sine tre perioder som Premierminister vist at han foretrekker diplomati og forhandlinger fremfor militær maktbruk. Nå ble han tvunget inn i en unngåelig krig, og har derfor bred støtte internt i Israel, påpeker Uri Heitner.
Uri Heitner skrev 20. juli en artikkel for Israels største avis Israel Hayom. Her følger en fri gjengivelse av artikkelen.
Heitner påpeker at Premierminister Benjamin Netanyahus får nesten mer støtte fra opposisjonen og koalisjonspartiene for sin håndtering av operasjonen på Gaza-stripen enn fra egne rekker. Internt i Likud har Netanyahu fra høyresiden av partiet fått flengende kritikk.
Bakgrunnen for dette er Netanyahus valg av strategi – han ventet i det lengste – til krigen var uunngåelig. Netanyahu har vært svært tilbakeholden med å bruke rå makt i de tre periodene sine som Premierminister.
Han foretrekker diplomati og forhandlinger, påpeker Heitner, og benytter hæren bare som en siste utvei. Israel har lidd lenge under de brutale rakettangrepene, som Hamas har gjennomført mot sivile mål. Israel tilbød en våpenhvile og understreket, at de ville møte ro med ro – men rakettangrepene ble bare enda mer intense. Til slutt ble IDF kalt til handling.
Før operasjonen ble utvidet og målene konkretisert, ba Netanyahu regjeringen om å stemme over et forslag til våpenhvile. Hamas respekterte den ikke, men IDF foretok seg ingenting. før politikerne igjen ga ordre til å angripe som en siste utvei.
Bakkeoperasjonen ble utløst av forsøket på et massivt terrorangrep via tunneler. Dette understreket, hvor livsfarlige tunnelene kunne være, og at de måtte ødelegges gjennom et bakkeangrep.
Uunngåelige kriger har både sine fordeler og sine bakdeler, påpeker Heitner. Én bakdel er tapet av overraskelsesmomentet. Det gir motstanderen sjansen til å bestemme tidspunkt for kamphandlingen. Den store fordelen er internasjonal støtte for en operasjon.
Til forskjell fra tidligere massiv fordømmelse og «diplomatisk isolasjon» har flere av verdens ledende politikere denne gangen støttet Israels operasjon. Ett eksempel er uttalelsene til USA's Utenriksminister John Kerry. Han fordømmer på det sterkeste Hamas sitt avskyelige rakettangrep som svar på en velvillig anstrengelse fra Egypts side for å oppnå en våpenhvile, en våpenhvile som Israel godtok.
En annen fordel er, at den Israelske befolkningen står samlet bak operasjonen. De som tidligere har deltatt i voldsomme demonstrasjoner mot regjeringen, uttrykker denne gangen sin fulle støtte – de etterlyser faktisk «hardere skyts».
Samarbeidet med Egypt er spesielt å legge merke til i denne operasjonen. Abdel-Fattah el-Sissi står fram som motstykket til Hosni Mubarak, mannen som reduserte fredsavtalen mellom Israel og Egypt til bare noen vakre ord på et stykke papir.
Mubaraks sensurerte medier var en utømmelig kilde til anti-Semittisk og anti-Israelsk propaganda. Sissi sørger for at støtte til den pågående operasjonen kommer til uttrykk i Egyptiske medier, sammen med krass kritikk av Hamas.
Mubarak forsvarte alltid Hamas, mens Sissi på sin side utarbeidet en våpenhvileavtale med Israel bak ryggen på terrororganisasjonen, som avfeier alle kravene til Hamas. Sissi visste nok like godt som Netanyahu hvor lite sannsynlig, det var, at Hamas ville godta våpenhvilen.
Dermed fikk Israel bedre tid på seg til å slå til mot Hamas – med full støtte fra både politikere og opinion.
