Fra Document.no/29. september 2014.
Hvor alvorlig er den nye Antisemittismen i Europa? Amerikanere, som bryr seg, har fått øynene opp for, at det har skjedd noe. Hvor alvorlig er det? Hvorfor blir det ikke grepet fatt i?
Det er naturlig nok først og fremst Jøder, som er bekymret. Historiske minner vekkes til live. Europas fortid kaster lange skygger. Men siden Jøder er tungt representert innen medier og akademia, når kunnskapen ut til mange flere. Den blir et offentlig tema, også blant liberalere, som ellers skygger unna problemer, som har med Vesten og Islam å gjøre.
“Alle” har fått med seg, at den nye Antisemittismen i Europa i hovedsak kommer fra kontinentets nye Muslimske borgere, og at de, som styrer offentligheten, har problemer med å ta fatt i det.
Når offentlige kringkastere som NRK eller politikere som Angela Merkel tar opp temat, skjer det halvveis. Man orker ikke, eller tør ikke, henge bjella på katten.
Amerikanerne har fått med seg denne Europeiske uvilligheten, som er et ikke-tema i Europa. De ser også, at det er en sammenheng mellom Antisemittismen og strømmen av Jihadister ut av Europa til Syria og Irak.
Jødefiendtligheten deles av langt flere, enn de som støtter Jihad, men det, at man ikke orker å sette ord på den, er et tegn på Europeisk svakhet. Europeisk offentlighets vil mene, at man tar “hensyn” til Muslimer, og ikke ønsker å støte, men Amerikanerne er ikke i tvil om, at det er svakhet, ikke godhet, som ligger bak.
Hvis det er velvilje, så er det en velvilje, som ofrer Jødene fremfor Muslimene. Man viser til, at man tar Jødenes sikkerhet på alvor, og styrker sikkerheten ved Jødiske institusjoner. Men det er en omsorg, som nettopp viser svakhet: Man tør ikke rettsforsfølge de, som truer, men velger et defensivt svar: politi og sperringer.
Når en Dansk Imam on the record står i en Moské i Berlin og oppfordrer til drap på Jøder, uten at det får rettslige konsekvenser, har man heist det hvite flagget. Akkurat som Amerikanske Jøder ser politibilene utenfor Jødiske institusjoner som et tegn på svakhet, forstår Islamistene, at det er det.
Hvis Europeerne virkelig ville forsvare sine Jøder ville Imamer som Abu Bilal vært rettsforfulgt, og politikere og akademikere ville forlangt, at Muslimske ledere tok avstand fra Antisemittisme. Det skjer ikke.
I stedet har Norske medier som aldri før lagt seg på en linje, der anti-Israelisme og Antisemittisme flyter over i hverandre. Det er i hovedsak venstresiden og sosialistene, som drar politikken i denne retning, men den såkalte høyresiden dilter etter.
Når Statsminister Erna Solberg står foran Stortinget og siterer Hadither i en demonstrasjon mot ISIS, forstår hun ikke, at hun for å være troverdig burde sagt, at det finnes andre Hadither, som Muslimer må ta et oppgjør med.
Hvis hun hadde hatt rådgivere, som fortjente navnet, skulle de fortalte henne, at disse Hadithene, blant annet et om at alle Muslimer på den siste dag skal delta i å drepe alle Jøder, er aktive og utbredt blant Islamister.
Når hun nevner det positive, men ikke det negative, blir rosen et svakhetstegn: Statsministeren tør ikke sette ord på ondets rot. Den Europeiske offentlighet later som om, den ikke forstår disse sammenhengene, men det gjør kritiske Amerikanere. De kjenner våre koder, og Europa vil bli en anskuelsesplass, som vil gjøre det klart for Amerikanerne, hva som truer det åpne samfunn.
Les Jim Jardleys brede og detaljerte artikkel "Europe’s Anti-Semitism Comes Out of the Ahadows."
Yardley gjennomgår systematisk alle de stygge episodene, som har skjedd i Europa dette året, særlig i forbindelse med Gaza. Det er mange enkeltepisoder. En av dem er Wuppertal i Tyskland. Det var der,
Sharia-politi dukket opp i gatebildet. Det var også der noen forsøkte å sette fyr på Synagogen.
Hatretorikken er ikke til å ta feil av. Den følges av fysiske overfall. Jøder merker, at de ikke får den oppbakning i offentligheten, som de kunne forvente. Det er denne unnfallenheten, som får alarmklokkene til å ringe. Den vekker historiske minner, og får Jøder til å diskutere, om de har noen fremtid i det nye Europa.
Hvorfor er ikke protestene mot disse ropene kraftigere? Fordi det offisielle Europa tydeligere enn noen gang tok Palestinernes side. Det var få eller ingen demonstrasjoner for Hamas i Midtøsten, men mange i Europa. Det offisielle Europa får seg ikke til å kritisere Antisemittismen til Hamas og deres ideologiske slektninger.
Denne unnfallenheten blir en blåstempling av Antisemittisme, og man åpner en dør til radikalisering av Muslimer. Islamistiske ledere benytter Antisemittismen for alt, det er verdt, og er eksperter på å snakke med flere tunger.
Når tidligere Generalsekretær for Islams Råd i Norge får forstander for Det Mosaiske Trossamfund med på å si, at det ikke finnes noen sammenheng mellom Muslimer og Antisemittisme, er han i virkeligheten med på å holde denne døren åpen.
Norske medier, i dette tilfellet den “kristne” avisen Vårt Land, later som om, de ikke forstår, hva de selv skriver. Den psykologiske komponenten er noe av det viktigste, hvis man skal forstå dagens Europa. Man selvradikaliserer seg selv uten å merke det. Dette er et fenomen, Amerikanere har vanskelig for å forstå. Medier og politikere, som skal bekjempe Muslimsk ekstremisme, er selv på en vogn, som fører til radikalisering.
Jøder merker stemningen og omslagene. Europeere rettferdiggjør for seg selv deres holdninger. Som utspillet til Antirasistisk Senter viste: Antirasisme og benektelse av Antisemittisme går utmerket sammen. Men Norske medier later som om, de ikke ser radikaliseringen til Shoaib Sultan og Ervin Kohn. De er selv en del av det samme. Dermed skaffer de seg selv uoverstigelige problemer. De skal bekjempe en ekstremisme, de selv er forbundet med.
Syria-krigerne fra Europa er et bevis på, at Europa er blitt en del av Midtøstens problemer. Jødiske representanter ser det. De har tett kontakt med Israel, som har intim kjennskap til Islamisme og radikalisering. De ser, at den samme Antisemittismen og hatet, som Hamas representerer, har vunnet fotfeste i Europa.
Norske medier unnlater systematisk å ta opp fenomen som de to Jihadistene Mohammed Merah (Toulouse 2012) og Mehdi Nemmouche (Jødiske museum i Brussel 24. mai – fire drepte), og hva de representerer. Det er for ubehagelig. Slik avskjærer man seg fra å vite, at særlig Merah ble en helt i Islamistiske miljøer.
Nemmouche ble et varsel om, at det kommer flere angrep på Jøder, når Jihadistene vender hjem. Slike påpekninger er det smått med i Norske medier. Jihadistene er en dødelig trussel mot Europas Jøder.
Denne mangel på åpenhet gjør, at man kan spille overrasket neste gang et angrep mot Jøder skjer. Det er forferdelig. Man fordømmer og styrker sikkerheten. Men Jøder ser: Dette har man visst, men man tør ikke ta fatt i det. Å ta opp Jødefiendtlighet i Muslimske miljøer gjør en ikke populær. Det skaper en sur stemning i den flerkulturelle dialogen. For Jøder har det en konkret konsekvens: Man kan ikke vise offentlig, at man er Jøde.
Disse historiene er det, som gjør sterkest inntrykk på Jøder rundt om i verden: Jøder i Europa blir frarådet å bære synlige tegn på tilhørighet i det offentlige rom. Hvis den utvidede venstresiden, hvori opptatt en blodfattig høyreside, hadde ment alvor med fordømmelsen, ville man umiddelbart organisert en solidaritetsaksjon: Flest mulig skulle bære David-stjernen. Dette ville vært aktivisme av kjent merke.
Ideen er nærliggende og enkel. Men den fremsettes ikke. Ikke av Aftenposten, ikke av Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg. I stedet er David-stjernen blitt et symol på Israelsk råskap og maktbrynde, og Norske medier forsvarer Mads Gilbert, som om han var en nasjonalhelt. Da er det mye annet, man får med på kjøpet, og Norske medier later som om. de ikke er klar over, hva det er.
Men det er Jødene, og det er de, som må bære konsekvensene. De opplever noe, de har mange tusen års erfaring med: Ensomhet. Det å bli overlatt til seg selv. Denne ensomhet er et varsel om, at de igjen er utlevert til andres forgodtbefinnende.
Fordi det finnes andre land, oversjøiske som Canada, Australia og USA, drar Jødene dit, eller de drar til den eneste Jødiske staten. Det er, når man ser dette bakteppet, at man forstår, hvorfor den Israelske regjering insisterer på, at Palestinerne må godta, at Israel er en Jødisk stat.
Norske medier viser sin aktive benektelse og fiendtlighet ved å fremstille dette som et tegn på Jødisk Sjåvinisme. Jøder er vant til å være syndebukker. Nå ser de, at fremmedgjort og ressentimentfylt Muslimsk ungdom trenger et symbol, en sak, hvor de kan få utløp for sin aggresjon.
Medier og politikere kommuniserer, at det er ok å være mot Israel. At dette går ut over landets Jøder later de som om, de ikke ser eller forstår. Nordmenn har ikke opplevd å bli syndebukker på den måte.
Men Jøder har lang erfaring med det. Ordet de bruker er “morphed”, “forvandlet”: En generell stemning kan få utløp gjennom en spesiell sak. Jøder føler at Israel er blitt gjort til en slik sak. Gjennom årevis med hakking og terping.
FN er blitt arena for denne mobbingen, men hva gjør Norge for å stanse dette misbruket av FN? Som Gerhard Helskog viste i sin reportasje om FN's Menneskerettsråd, opplater ikke Norge sin munn for å kritisere Saudi-Arabia og de andre medlemmene av Organisasjonen av Muslimske stater, når de benytter sin posisjon til å hamre løs på Israel.
Norge kan alltid finne unnskyldninger for å tie stille: Lederrollen i giverlandsgruppen for Palestinerne f.eks. Men konsekvensen er likevel, at FN undergraves innenfra. Når den Norske regjering i neste omgang kritiserer Israel, har man gått fra passiv til aktiv deltager i mobbingen. Slik fungerer unnfallenheten på gateplan, i hverdagen, på riksplan i politikken, i mediene og i internasjonale fora som FN.
Man dilter med, og det er her parallellen til 30-årene melder seg. Mye er annerledes, men dette: Unnfallenheten og Fellow traveller-syndromet, er det samme. Den villede blindhet er et spesielt Europeisk fenomen.
Det var denne, som gjorde Holocaust mulig. Å bevare fasaden er blitt politikkens fremste kjennemerke. Episoder, som skader omdømmet, blir tonet ned. Når polititikere og presse abonnerer på samme fasade, blir konsekvensene store.
Brussel er EU's hovestad. Derfor er Antisemittisme her ekstra pinlig. Mangel på publisitet fører til mangel på reaksjon. Dermed blir Antisemittismen alminneliggjort. Samfunnet reagerer ikke.
Når noe alvorlig skjer, som drapene i det Jødiske Museet, kommer fordømmelsen. Men den blir hengende i løse lufta, uten sammeheng, uforklarlig.
Demografi er et annet ikke-tema i et Europa, som forandres i rasende fart. Det finnes 20.000 Jøder i Brussel, mens den Muslimske befolkningen utgjør 25 %. At spørsmål om innflytelse og toleranse nå henger sammen med antall, er noe, som politikere og medier viser at de tar hensyn til. De sier det ikke høyt, men Jøder merker det.
Den, som ikke tør benevne problemene, gir seg problemene i vold. Igjen er Jøder syndebukker for Europas problemer, og dette drar Jøder kjensel på. De merker, at de blir kasteballer for motsetninger, som ikke har noe med dem å gjøre. Når heller ikke politikere, akademikere og medier forsøker å skaffe seg herredømme over utviklingen, men ser en annen vei, ser Jødene seg om etter utgangen.
Når samfunnet svikter, må de søke sammen. Frommer er en ung kvinne med en venstreorientert bakgrunn, som nå jobber i en NGO. Hun opplever, at Gaza er blitt en besettelse for noen.
