Fra Facebook.26. september 2014.
Av Kenneth O. Bakken.
Via Olav Skeie.
Reformasjonens folkelighet gjorde, at folkelige fordommer fikk et friere spillerom enn tidligere. Ofte blir Jødehatet fra denne tiden koblet opp mot den Tyske teologen Martin Luther.
Også i Tyskland ble Jødene forbundet med pengeutlån. Overgangen til kapitalismen var svært vanskelig, og Antisemittismen kan, i følge Trond Berg Eriksen, her leses som et opprør mot det moderne.
Selv om det bare var et fåtall Jøder, som lyktes i utstrakt grad i kapitalnæringen, tjente likevel hele folket som et symbol på urettferdighetene ved det nye. Det var ikke bare i Tyskland, at slike tanker og fordommer eksisterte, men det var bare her de ble så utbredt.
Uttrykk som «Jøde», «Jødisk» eller lignende var ofte skjellsord, som var rettet mot hele kapitalismen, og derfor ikke i første rekke Antisemittiske. Det var i dette samfunnet, Martin Luther skulle vokse frem. Hans tanker om Jødene bekreftet i stor grad både de verdslige og religiøse fordommene, befolkningen allerede hadde.
Reformasjonslederen var med å gjøre Antisemittismen stueren, gjennom at mange stilte seg bak hans mange spark mot Jødene. Skal vi tro Berg Eriksen, er Luthers tekster om Jødene «så stinkende ukristelige, at det nesten kjennes som en botsgjerning å lese dem». Kun om Pavekirken brukte han like harde ord i sine utallige skrifter.
Tydeligvis trodde også Martin Luther på mange av folkemytene mot Jødene. For i motsetning til dette folkets stille fremtog mot de Kristne, skriver han, så dreper ikke Kristne deres barn og dreper dem, eller slukker ikke tørsten ved deres blod. Jødene er «giftslanger», som røver, plyndrer, forderver og forbanner.
I skriftet «Schem Hamephoras» (1542) skriver reformatoren, at kun Djevelen er like upåvirket av Evangeliet som det Jødiske folk. Jødenes herre er Djevelen selv.
Den unge Martin Luther
I sine tidlige år som reformator, etter at han fikk sin omvendelsesopplevelse (trolig i 1518), var Luther mer positivt innstilt overfor Jødene. Som et ledd i Den Katolske Kirkes bevisste kampstrategi mot reformasjonskirkene, som vokste frem, beskyldte de disse nye dogmene for å være nærmere Jødisk enn Kristen tenkning.
Dermed ble også Luther selv offer for kirkens propagandauttalelser. I 1523 skriver han boken «Jesus Kristus var Jøde», hvor han på mange måter setter seg inn i det Jødiske folks situasjon, og sammenlikner den med sin egen. Her konkluderer han med, at dersom han selv var av Jødisk hærkomst, ville han heller bli et svin enn å bli Kristen, på grunn av måten de har blitt behandlet av Pavekirken.
Han hevdet også følgende under en forelesning en gang mellom 1519-1521: «Jeg spør: hvem ville vel, om det så gjaldt en aldri så god og tålmodig sjel, gå over til vår religion, når vedkommende ser hvor grusomt og fiendtlig og ikke bare ukristelig, men rett og slett morderisk ille han ville bli behandlet av oss?»
Etterhvert som han modnet i sine egne dogmer, ble han også stadig mer Evangelisk. Det handlet om troen alene, nåden alene og Skriften alene. Han var overbevist om, at dersom Evangeliet ble forkynt rett for Jødene, ville de bli omvendt uten vold.
Luthers poeng var aldri å skape en «ny» lære, men han var overbevist om, at han hadde funnet tilbake til den første og den sanne Kristendom, og at dette ville føre til, at Jødene kom til tro. Men hva førte så til, at han snudde seg mot Jødene?
Ville ikke omvende seg
De fleste Luther-forskere tror, det har med hvor få Jøder, han faktisk førte til tro. Han ble bare mer og mer bitter, etter som årene gikk, og trodde på slutten av sitt liv, at det ikke lenger var håp for deres omvendelse.
Få dager før sin død skriver han; «Jeg kan ikke omvende Jødene. Ikke engang Vår Herre Jesus Kristus greide det. Men jeg kan stoppe kjeften på dem, så de ikke har noe annet å gjøre enn å ligge utstrakt på bakken.»
Det var en negativ modningsprosess, som vokste frem over lang tid, og som startet senest ved hans grufulle erklæring fra 1532: «Om jeg finner en Jøde, jeg kan døpe, skal jeg føre ham til broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet, mens jeg døper ham i Abrahams navn.»
Luthers kanskje mest kjente Antisemittiske skrift er «Om Jødene og deres løgner» fra 1543. Her imøtegår han de Jødiske lærdes skrifttolkningsmetoder, altså «deres løgner». Men dessverre lar han seg ikke begrense til kun å komme med teologiske innvendinger. Snarere anbefaler han brenning av Synagoger, at deres hellige skrifter konfiskeres, og at Jødene selv sendes til tvangsarbeid. Heldigvis fikk ikke hans anbefalinger politisk gjennomslag, men bidro ikke rent lite i den Tyske Antisemittismens utvikling.
Historiens tilbakeblikk
Argumentene mot Jødene, som preget både Luthers skrifter og hans samtid, var teologisk og religiøst fundert. På 1600- og 1700-tallet spedde man mer og mer på med naturhistoriske argumenter i tillegg, etter som opplysningstiden steg frem med økende styrke.
Veien var dermed ikke særlig lang over til 1800- og 1900-tallets rasefunderte og biologiske argumentasjonsføring, blant annet hos Nazistene. Hitlers tilhengere brukte flittig Luther-sitater i sin propagandaføring mot Jødene.
Uten at Luthers utsagn på noen måte kan forsvares, så kan heller ikke Nazistenes bruk av Luthers materiale kalles for annet enn misbruk. Sitater ble dratt ut av sin sammenheng og brukt til fordel for rasefundert Antisemittisme.
Luthers anliggende var aldri Jødefolkets biologiske underlegenhet, men snarere deres teologiske «mangler». Men i sin frisinnede harselering tar han i bruk utenforteologiske stereotyper og beskrivelser i sin retorikk, for å forsterke og bygge opp det, som egentlig er et teologisk anliggende, mener mange forskere.
Reaksjoner og konturer
Likevel, som en følge av Luthers uttalelser om Jødene kan vi si, at de Lutherske kirkene var, og trolig har vært, de mest Jødefiendtlige av de forskjellige Protestantiske retningene. Annerledes var det for eksempel med Kalvinismen, som trodde omvendelsen av Jødene var en forutsetning for Jesu tilbakekomst.
De var også i større grad opptatt av Det gamle Testamentets lover og regler. Mange brukte mye bokplass på å kritisere Luther sin til tider helt groteske anti-Judaisme.Mange Reformerte ledere hadde også et høyere nivå av kunnskap rundt Jøder og Jødedommen enn resten av befolkningen. Man var opptatt av ting som «Skriften alene», noe som også betydde, at de gikk »tilbake til grunnteksten».
Den Katolske Kirke benyttet den Latinske oversettelsen av Bibelen kalt Vulgata, men reformasjonenes ledere ønsket å benytte tekstene, slik de forelå på Gresk og Hebraisk, og oversette dem til deres respektive språk. Slikt var ikke mulig å gjennomføre uten å tilnærme seg «bokfolket» på en helt annen måte.
Tross alt var deres kunnskap om språket og kildetekstene, som forelå, helt enestående. Mange fikk også undervisning i Hebraisk av lærde Jødiske Rabbinere. Vi kan enda se konturene av mye av dette i kirkelandskapet, når en ser på holdningene i kirkesamfunnene til den såkalte «Erstatningsteologien», som hevder, at Jødene har utspilt sin rolle som Guds folk. Denne læren har hatt mye større gjennomslag i Lutherske og Katolske miljøer, enn for eksempel i Reformerte miljøer i USA.
Til slutt kan vi oppsummere, at mye av Luthers litteratur, sett bort fra de tidlige tekstene, inneholder stoff av en slik Antisemittisk karakter, at de går en allerede fordomsfull samtid en høy gang. Likevel har ettertidens bruk av Luther-sitater til inntekt for egen Jødeforakt ofte vært kraftige misbruk.
Reformatorens bitterhet over, at Jødene ikke ville tro på hans «rene Evangelium», tilspisset måten, han forholdt seg til dem teologisk. Ved slutten av sitt liv var han fullstendig tømt for håp om, at Jødefolket kunne få del i den himmel, han selv lengtet så sårt etter.
Martin Luthers enorme omdømme gjorde, at hans forhold til Jødene påvirket den Lutherske kirke i mange århundrer etter hans bortgang, helt frem til vår tid.
Kilder: «Tyskland: Luther og de andre» av Trond Berg Eriksen, i boken «Jødehat» (Red: Eriksen, Harket, Lorenz). N.W DAMM & SØN, 2005. Side 103-114.
«Martin Luthers teologi» av Carl Fredrik Wisløff. Lunde Forlag.
