Fra Israeltoday.no/25. oktober 2014.
Osloavtalen, som ble undertegnet på plenen foran Det Hvite Hus den 13. september 1993, forandret holdningen i det iIraelske samfunnet.
Det var et fantastisk, uforglemmelig bilde av fiender. som ble forsonet for hele Verdens øyne: Den Israelske Premierminister Yitzak Rabin og PLO's leder Yasser Arafat tok hverandre i hånden, mens President Bill Clinton la armene sine rundt dem.
Denne avtalen gjorde, at Arafat fikk komme tilbake til Gazastripen og Jeriko. Bare litt over ett år senere, 26. oktober 1994, undertegnet Rabin og Jordans kong Hussein en fredsavtale om deres felles grense sør i Aravaørkenen.
Jordan ble det andre Arabiske landet, som inngikk en fredsavtale med den Jødiske stat, etter at den første ble inngått med Egypt i 1979. Samtidig ble det tatt initiativ til fredsforhandlinger med Syria.
Freden førte til velstand: Verden lovpriste Israel, og den Arabiske boikotten opphørte. Internasjonale selskap, som hadde gitt etter for Arabisk press, ønsket nå å få sin del av gevinsten i det lukrative Israelske markedet.
Blant disse var McDonalds, Toyota og Pepsi. Også på 90-tallet opplevde Israel en strøm av Aliyah (immigrasjon), og bare fra det tidligere Sovjetunionen kom det en halv million Jøder.
Fredsprosessen fikk et kraftig tilbakeslag, da Rabin ble myrdet av Yigal Amir 4. november 1995. Amir var en Ortodoks Jøde, som var sint, fordi Israel hadde gitt fra seg land til Palestinerne. Etter dette ble Utenriksminister Shimon Peres, arkitekten bak Osloavtalen, innsatt som midlertidig Premierminister. Han tapte imidlertid for Benjamin Netanyahu ved valget i 1996.
Netanyahu var en hauk, som var motstander av å gi Arafat flere innrømmelser. Men på grunn av presset fra USA overlot han i 1997, etter en midlertidig fredsavtale, mesteparten av den Bibelske byen Hebron til Palestinerne.
Disse innrømmelsene svekket Netanyahus regjering, som var dominert av hans konservative høyreparti Likud, og ved valget i 1999 led han nederlag til den tidligere Generalen Ehud Barak fra det Liberale Arbeiderpartiet.
I mai 2000 trakk Barak alle Israelske tropper ut av Sør-Libanon. Dermed var det slutt på det 18-årige nærværet i Libanon, som hadde begynt under den første Libanonkrigen i 1982. Barak forsøkte deretter å få til en fredsavtale med Arafat, og under Clintons ledelse kom begge de to lederne sammen, og sammen signerte de den berømte Camp Davidavtalen i juli 2000.
Barak tilbød Palestinerne et område, som tilsvarte 93 prosent av Judea og Samaria og en felles administrasjon i Jerusalem. Men Arafat, som ville ha alt eller ingen ting, nektet å skrive under.
To måneder senere brøt Den andre Intifadaen (opprør) løs, både med opptøyer i de Palestinske områdene og væpnede angrep og selvmordsbombere mot Israelske mål, deriblant busser og restauranter.
Den skrekkelige terrorbølgen sjokkerte Israelerne og gjorde, at de forsto, at de var blitt lurt, og at Palestinerne i virkeligheten ikke var interessert i fred.
Sammenbruddet i Osloavtalen førte til, at Baraks regjering måtte gå, og han led et kraftig nederlag til Ariel Sharon ved valget i februar 2001. Men terroren bare økte. I påsken 2002 sprengte en selvmordsbomber seg selv i luften under et Sedermåltid på Park Hotel i byen Netanya ved Middelhavskysten. 30 israelere ble drept og 140 såret.
Dette førte til Defensive Shield («Forsvarsskjoldet»), en stor Israelsk militær operasjon i byene i Judea og Samaria. En forsøkte på den måten å luke ut potensielle selvmordsbombere og ødelegge terroristenes infrastruktur. Senere tok Israel i bruk en annen strategi, nemlig å bygge et sikkerhetsgjerde for å stenge grensen og på den måten holde de Palestinske terroristene utenfor.
I oktober 2004 ble Arafat alvorlig syk, og en måned senere døde han på et sykehus i Paris. Et år etter begravelsen ble Arafats høyre hånd, Mahmoud Abbas, President i de Palestinske selvstyreområdene, noen han fortsatt er.
I 2005 forandret Sharon, som var blitt kalt «far til de Jødiske bosettingene», kurs. I løpet av sommeren ble 21 bosettinger i Gaza evakuert, og 8000 Jødiske bosettere ble kastet ut av hjemmene sine. I januar 2006, altså året etter, fikk Sharon en kraftig hjerneblødning, og han lå i koma helt til han døde i januar 2014.
