Fra Erlsund.8. oktober 2014.
Det er en uvirkelig og grufull følelse å se krigen herje like ved, og samtidig være i trygge omgivelser.
Luften er varm. Nærmere trettifem grader. Bak oss ligger Genesaretsjøen. Vi er på vei opp Golanhøydene og passerer frukttrær og drueranker på vei oppover.
I innhegninger nær veiene går kyr og hester og beiter i det gule gresset. Selv om møtende biler blir stadig sjeldnere, går livet sin vante gang i det nordlige Galilea.
Men med ett er surrealismen der. En uvirkelighet. Foran oss ligger det mektige høylandssletter. Utsikten er utrolig. Landsbyer kan sees – beliggende flere mil unna. I det fjerne kan vi se røyk stige opp fra en av disse landsbyene. En røyksky som tar form av en sopp. Som en eksplosjon etter en bombe.
Vi er trygt plassert i Israel. Foran oss ligger Syria. FN-soldatene, som står rett i nærheten, forteller, at det foregår kamper i landsbyene Khan Arnabah og Al Harrah. En grufull hjelpeløshet brer seg. Krig rett foran oss. Mennesker som søker tilflukt, er livredde og som dør. Rett foran oss. Som en pest. Dødelig.
Vi ser det ikke. Bare fornemmer det. Også i går var det på samme måte i området. Vi setter oss i bilen og kjører vekk. Som medpassasjer har vi uvirkeligheten. På vei ned de strategisk viktige Golanhøydene møter uværet oss.
Torden, lyn og sterke vinder. I åpent landskap forsterkes lynglimt og torden-drønn. Det mørkner. Tilbake under tak går våre tanker og bønner til mennesker i Syria. Og vi kan følge uværet fra terrassen.
I Khan Arnabah og Al Harrah vet jeg ikke, hva de gjør.
