Fra Ordetogisrael.no/23. oktober 2014.
Under et besøk i USA denne uken kom Israels Forsvarsminister Moshe Ya'alon med flere skarpe uttalelser om Tyrkias engasjement i forhold til terrorismen i Midtøsten.
"Tyrkia spiller et kynisk spill," sa Israels Forsvarsmiinister Yaálon, med henvisning til, at Tyrkia sponser Hamas, samtidig som de er medlem av NATO.
Ya'alon sa, at Hamas hadde flyttet sitt hovedkvarter fra Damaskus til Istanbul, fordi borgerkrigen i Syria hadde gjort, at organisasjonen hadde fått problemer med Assad-regimet. Tyrkias President, Tayyip Erdogan er som kjent tilhenger av Det Muslimske Brorskap, som Hamas også er en del av, sa Ya'alon.
Den Israelske Forsvarsministeren var også bekymret over mangelen på fremgang i forhandlingene med Iran om deres atomprogram. Israel frykter nå, at de nye avtalene, som inngås, vil gjøre, at Iran får beholde mange av sine atomanlegg intakte og gjøre dem i stand til å utvikle atomvåpen ved det tidspunkt, de selv måtte ønske.
"En dårlig avtale er verre enn ingen avtale," sa Ya'alon, da dette vil lette sanksjonene mot Iran, men ikke fjerne atomtrusselen.
Erdogan tar stadig vekk skritt, som går helt imot NATO's og USA's interesser. Støtten til Hamas og den tidligere så varme relasjonen til Iran, og den Tyrkiske nølingen med å bli med i kampen mot IS, og det iskalde forholdet til Israel, er bare noen få områder, hvor det nå er motstridende interesser. Imidlertid er Obama ikke villig til å konfrontere Erdogan, men gir heller Tyrkia særbehandling som en nær alliert.
Også når det gjelder Iran, ser det ut til, at Obama skal gå med på en løsning, som er langt fra tilfredsstillende, sett fra et Israelsk ståsted. Fristen for de pågående forhandlingene er 24. november, men slik det ser ut nå vil utfallet bli, at Iran fortsatt vil stå på terskelen til å bli en atommakt. Dermed vil både den regionale og globale trusselen, som Iran utgjør, bestå.
Selv om Erdogan er en Sunnimuslim, og det Iranske Mullah-regimet i Teheran er Shiamuslimsk, kan deres felles ideologi mest treffende beskrives med parolen til Det Muslimske Brorskap: «Islam er løsningen». Denne formen for Islam aksepterer ikke eksistensen av en Jødisk stat i Midtøsten i det lange løp.
Obama ser ut til å tro, at han kan balansere de Amerikanske interessene i å beholde Israel som alliert, men samtidig imøtekomme ønskene til disse Islamistiske regimene. Dette vil fungere - men bare så lenge Tyrkia og Iran er avhengige av USA's favør. I det lange løp er dette en feilslått politikk. Så vil da heller ikke Obama sitte som President «i det lange løp».
Avslutningsvis kan man bemerke, at Obamas ikke-konfronterende politikk gjør, at Israel til slutt ikke har noe annet valg enn å handle på egen hånd.
