Fra Facebook.Av Anne Leik.
6. november 2014.
Kopieret artikel.
En av de Republikanske Presidentkandidatene innfor valget i USA neste høst, Newt Gingrich, høstet storm i forrige uke, da han sa, det ikke finnes noe Palestinsk folk.
Gingrich, som ifølge de siste meningsmålingene leder kappløpet om å bli Republikanernes Presidentkandidat, sa: "Jeg tror, vi har oppfunnet et Palestinsk folk, som faktisk er Arabere, og en historisk del av det Arabiske samfunnet."
Forhandlingslederen for De Palestinske Selvstyremyndighetene (PA) , Saeb Eerkat, svarte med å si, dette er "den mest rasistiske bemerkning, jeg noensinne har hørt."
PA's Statsminister, Salam Fayyad, beskrev Gingrich kommentarer som "en helt uakseptabel forvrengning av en historisk sannhet ... Det Palestinske folk har bebodd landet siden tidenes morgen. Personer som Gingrich må konsultere historien."
Men Gingrich, som har doktorgrad i moderne Europeisk historie, trakk ikke uttalelsen: "Er det, jeg sa, faktisk riktig? Ja! Er det historisk sant? Ja! Noen burde ha mot til å fortelle sannheten."
Kommentar: Siden temaet har skapt heftige diskusjoner og er av stor betydning, behøves en lengre kommentar enn vanlig for å se på denne saken mer i dybden.
Gingrichs kommentar har berørt noen sensitive punkt, ikke bare blant de Palestinske Araberne, men også i politiske kretser i Vestlige land, der den påståtte eksistensen av et Palestinsk folk tjener som grunnlag til støtten for en to-statsløsning.
Dette er grunnen til, at temaet har fylt media, bloggverden og internett de siste dagene. De sterke reaksjonene på Gingrichs uttalelse er forventet. To-statsløsningen er bygget på en aksept av påstanden om, at det finnes et Palestinsk folk, som har blitt frastjålet sitt land, nasjon og hellige steder.
Hvis det aldri var en slik nasjon; aldri var en Palestinsk hovedstad i Jerusalem; aldri har vært en Palestinsk Konge, Sultan eller President; aldri funnets en særegen Palestinsk kultur; aldri et spesifikt Palestinsk territorium; aldri noen Palestinske nasjonale diktere og aldri en lysende historie, så er legitimiteten av "den Palestinske saken" alvorlig skadet.
Mye av den pågående debatten hat imidlertid vært en fåfengt øvelse, ettersom partene ikke er enige om definisjoner. For eksempel: Hva er et folk? Hva er en nasjon? Hva er en stat? Er dette forskjellige, identiske eller overlappende fenomen? Hvordan oppkommer et folk, en nasjon eller en stat? Er dette et etnisk spørsmål, eller er det et kulturelt og språklig spørsmål?
Har det med et gammelt historisk opphav å gjøre? Er det et spørsmål om felles historie for en gruppe mennesker? Er det et spørsmål om politiske beslutninger? Er det et resultat av industrialisering og felles interesser mellom innbyggerne i et bestemt område?
Spørsmålene er utallige, og blant forskere er delte meninger om disse sakene. Og sannsynligvis er svaret, at et folk og en nasjon er en kombinasjon av alle de ovennevnte sakene i varierende grad. Men i dagens kontekst, er det visse fakta, som må avklares for å kunne innta et reflektert standpunkt.
Gingrich sa, at "Palestinerne" er et oppfunnet folk - og i dette, kan det ikke være noen tvil om, han har rett. "Palestinerne" er en relativt ny oppfinnelse, hvis opphav kan dateres tilbake mindre enn hundre år. Men man kan også spørre seg, hva da med USA eller "Amerikanere"? USA er en stat med mange folk, dvs. mange etniske grupper. Det er en kunstig eller oppfunnet konstruksjon.
Man kan også spørre, hva som er forskjellen mellom Norge og Sverige? De har spesielle territoriale grenser, men finnes det etniske forskjeller mellom folkene? Ble ikke disse nasjoner, folkeslag, og identiteter også oppfunnet; bare at det var for mer enn 1000 år siden.
Faktum er, at identitet er en prosess. Det gjelder også for nasjonal identitet, selv om dette vanligvis tar lengre tid enn personlig identitet. I prinsippet er alle Arabiske stater oppfinnelser av det forrige århundre; oppfinnelser, gjort av de Europeiske kolonimaktene.
Det var for eksempel ingen Jordanere i det attende århundre. Under det Britiske mandatet ble alle borgere av mandatets territorium - både Jøder og Arabere - kalt "Palestinere." På denne tiden økte konflikten mellom Jøder og Arabere i intensitet. Så hvis Palestinerne, som vi kjenner dem i dag, eksisterte på den tiden, hvordan kunne da Britene meningsfylt har brukt denne terminologien for begge gruppene?
Men på dette tidspunktet fantes det ingen Palestinere, og Araberne i området var også sterkt imot begrepet. Det ble sett på som en Europeisk kolonimakt-oppfinnelse. Likeledes, hvorfor tok FN's delingsplan av 1947 til orde for etablering av en Jødisk og en Arabisk stat, burde det ikke ha vært "Jødisk og Palestinsk"? Svaret er opplagt, det fantes ingen Palestinere - Det fantes Arabere.
Araberne av den Britiske Palestinamandatet ble ikke betraktet som en separat enhet, som et eget folk, men som en del av det Arabiske folket. (Blant Araberne er det også mangfold, men det kan legges til side i denne diskusjonen.)
I kjølvannet av Gingrich's kommentar, ble det hevdet, at Israel også er en oppfunnet nasjon, dvs. en moderne oppfinnelse. Hvis man ser på staten Israel, så er svaret ja, den ble oppfunnet - eller snarere re-oppfunnet - i 1948.
Men hvis vi snakker om den Jødiske nasjonen i form av et folk, er de ikke en moderne oppfinnelse. Jødene er et gammelt folk, anerkjent i tusenvis av år, uansett hvor de bodde, som en egen enhet med egen kultur, språk og religion. Det samme kan ikke sies om "Palestinerne."
Hvis vi for eksempel hadde spurt Galileo Galilei eller andre, som levde i begynnelsen av sekstenhundretallet, hva vedkommende mener om Palestinerne, ville han ikke forstått spørsmålet. Vi kunne derimot ha spurt ham, hva han mente om Jødene, og han ville sannsynligvis ha en sterk mening den ene eller den andre veien. Det samme gjelder for et hvilket som helst århundre i historien.
Dersom vi på den annen side spurte om Araberne i stedet for Palestinerne, ville svaret blitt annerledes, det Arabiske folk har eksistert i århundrer, og de Palestinske Arabere er en del av dette gamle folket. (Rett nok ble Araberne og Muslimene i stort, omtalt som Sarasenere i lange tider, men det er irrelevant for vår diskussjon.)
Oppfinnelsen av et folk og en nasjon er et resultat av mange faktorer, blant annet er den etniske faktoren dominant. Men selv om fenomenet om oppfinnelse av folk er viktig å forstå, er kanskje årsaken til denne oppfinnelsen viktigere.
Når vi snakker om de Palestinske Araberne, kan opprinnelsen av en Palestinsk identitet spores ganske spesielt til hendelser som fant sted i 1920, men først etter opprettelsen av Israel og spesielt Seksdagerskrigen i 1967, vant denne identiteten terreng blant større mengder av folket.
Motivasjonen bak oppfinnelsen av denne identiteten var å bekjempe Zionismen. På 1920-tallet, tok kampen form av angrep på Jødiske bosettere og Jødisk eiendom. Etter krigen i 1948 nektet de Arabiske statene å absorbere de Palestinsk-Arabiske flyktningene for å kunne bruke dem som et våpen mot Israel. De Palestinske Arabernes lidelser som et resultat av Araberstatenes uvilje til å absorbere dem de siste 50 årene, har i stor grad har ført til fødselen av den Palestinske identitet.
Så er "Palestinerne" et oppfunnet folk? Absolutt - det samme er mange andre! Men et mer relevant spørsmål ville være: Er den Palestinske identiteten en legitim identitet? Og det er her flere store spørsmålstegn dukker opp. Hovedformålet bak etableringen av "Palestinerne" var, og synes inntil i dag å være, å bekjempe Zionismen, og å bekjempe Israel. (Dette er selvfølgelig ikke sant for alle, som kaller seg Palestinere, men her snakker vi om fenomenet av en Palestinsk identitet.)
Gitt Jødenes mer en tre-tusen år gamle eksistens som fok og deres like lange tilstedeværelse i det Bibelske Israel samt med tanke på de lidelsene, de har gjennomgått under århundrer i diasporaen, bare fordi de ble identifisert som Jøder, er deres tilbakevending til deres gamle hjemland en rettferdig sak. Slik ble det også forstått og anerkjent av det internasjonale samfunn, og opprettelsen av en Jødisk stat i det Bibelske Israel ble derfor gitt legitimitet via folkeretten under San Remo-møtet i 1920.
Jødene er ikke fremmede bosettere eller kolonialister i Israel; de vender tilbake til det eneste stedet, de noensinne virkelig har kalt "hjem". Opprettelsen av "Palestinerne", med hensikt å bekjempe den Jødiske tilbakekomsten, er derfor ikke en legitim årsak.
Til alt dette må det tilegges en viktig observasjon: Det faktum, at den Palestinske identiteten er skapt for å brukes som et våpen mot Israel, betyr selvsagt ikke, at de Palestinske Araberne skal nektes individuelle rettigheter. De har individuelle rettigheter og menneskerettigheter på lik linje med Jødene, som bor i området.
Israel erkjenner dette og opererer ifølge aksepterte demokratiske spilleregler, der alle medborgere gis like rettigheter. Men spørsmålet er, om de Palestinske Araberne har rett til egen en stat? Det ovennevnte resonnementet setter et stort spørsmålstegn bak legitimiteten av en Palestinsk stat.
Oppstyret, som har vært i kjølvannet av Gingrichs uttalelse, demonstrerer med all ønskelig tydelighet, at ideen om et Palestinsk folk ikke er avklart - selv ikke hos de, som støtter opprettelsen av en Palestinsk stat. Det er mye politisk manøvrering knyttet til dette kontroversielle temaet.
Det er interessant at, selv om mange angrep Gingrich for uttalelsen hans, var det få, som forsøkte å ta opp handsken og gå inn i en seriøs diskussjon om temaet. Mange kritiserte ham sterkt, men hadde intet konstruktivt å si. Det er vanskelig å se, hvordan man ved å dekke over historiske fakta og ved å støtte illegitime krav, kan bidra til «en rettferdig og varig fred i Midtøsten”
