Fra Document.no/9. juli 2014.
Rakettregnet mot Israel denne gang er annerledes. Det skjer på bakgrunn av en bestialsk sekterisk krig og en oppblomstring av jihad i Syria og Irak.
ISIS står ved Jordans grense i øst og mot Libanon i nord. Islamistene i Gaza er ISIS’ trosfeller og åndsbrødre.
Palestinere sto også på hustakene og heiet på Saddam Husseins Scud-raketter under første Golf-krig. Men det ble ikke helt som forventet. Denne gang er det mer alvorlig. Iran har levert avanserte raketter til Hamas, som kan nå de store byene. Det samme Iran, som Obama tror, han kan forhandle med om atomvåpenprogrammet.
Israel står overfor doble fiender: Shiaer og Sunnier dreper hverandre, men de er enige om å utslette Israel og Jødene. Både som stater og bevegelser står de Jødene etter livet. Både Bashar al-Assad, Iran og Hizbollah vil utslette Israel. De er allierte med Hamas i en taktisk allianse, men egentlig hører Hamas og i enda høyere grad Islamsk Jihad sammen med ISIS og Sunni-ekstremistene.
Israels taktiske allierte er Egypt og Jordan, som frykter, den samme ekstremismen skal ødelegge deres samfunn. Dette er et vesentlig faktum, særlig for Egypts del. Abdel Fatah al-Sisi har ingen illusjoner om, hva Brorskapet står for, og vil bruke de midler, som er nødvendig.
Verdenssamfunnets sympati for Brorskapet har gradvis kjølnet. Deres avtrykk er for tydelig. Men den samme forståelse gjelder ikke Israel. Den Vestlige verden later som om, Israel har valget og kan oppføre seg like moderat og proporsjonalt, som de selv.
Hvordan vil truslene fra Europeiske Jihadister forandre den innstillingen? Tør den Europeiske eliten innrømme overfor seg selv, at de står overfor samme trussel? Erkjennelsen sitter nok langt inne. Under overflaten ligger en uro for, at begivenhetene kan komme til å tvinge dem til en slik erkjennelse. Det synes mer som et spørsmål om tid, før Syria-farerne tar krigen hjem.
Ett spørsmål er, hvordan en ny krig mellom Israel og Gaza vil påvirke Muslimer i Europa. I 2008/2009 var det massive demonstrasjoner og voldsepisoder. Denne gang har Europa et voksende Salafist- og Jihadist-miljø. Hvordan vil de reagere?
De ser ikke forskjell på Europeiske mainstream-politikere, som er kjølige til Israel, og Israel og USA. For dem er det snakk om fienden. De vantro. Dette er svært vanskelig for Europeerne å svelge, men truslene mot Jens Stoltenberg gir en pekepinn.
Det finnes en annen sammenheng mellom det som skjer i Israel og det som skjer i Europa, og den er like ubehagelig: Det er emigrasjonen av Jøder fra Europa til Israel. Europeiske Jøder føler seg ikke lenger trygge i Europa. Frankrike er det tydeligste eksemplet. Der er Jøder skviset mellom Muslimer og et voksende Front National.
Frankrike har Europas største Jødiske befolkning med 500.000 mennesker. Tendensen er allerede klar: I fjor emigrerte 3263 Franske Jøder til Israel, i år forventes tallet å stige til 5.000. Det er flere enn USA avgir. Bare Russland avgir flere, og tallet ventes å stige. Det er selvforsterkende, når toget først er kommet i gang.
Franske Jøder drar, fordi de ikke kan vise, hvem de er på åpen gate. De tør ikke gå med kippah, og de er redde for å sende barna til skole.
Det er en helt uholdbar situasjon. I lengden. Dramatiske hendelser som Mohamed Merahs drap på en Rabbiner og tre Jødiske skolebarn i Toulouse for to år siden, er en vekker. Den 24. mai gikk Mehdi Nemmouche inn på det Jødiske museet i Brussel og skjøt fire mennesker, hvorav et Israelsk ektepar. Ingen var i tvil om budskapet, særlig ikke etter at det ble kjent, at han hadde vært i Syria.
Jøder er sårbare. De forstår sammenhengen mellom menneskemassen, som heier på rakettene ved al-Quds-Moskeen, og Jihadister som Merah og Nemmouche. De vet, at mange av Europas Muslimer også heier på rakettene, og nå er det potensielt mange Merah’er og Nemmouche’r.
Spørsmålet blir: Skal man vente på neste krig, som gir utløp for aggresjonen? Jøder har erfaring med pogromer. De ble utløst av spesielle hendelser.
Med Europas demografiske utvikling foran seg, er svaret gitt: Jøder vil forlate Europa i økende antall. Det skjer 69 år etter at ovnene kjølnet i Auschwitz. Så kort tid har det tatt, før Jøder igjen føler, at Europa ikke er et trygt sted.
Det skal ikke store puffet til, før Europeere innser, at de er i samme båt som Jødene: De har samme fiende – radikal Islam.
Problemet er, at store deler av den Europeiske eliten har inntatt en distansert holdning til Israel og Jødene, som i mange tilfeller har tippet over i noe, som er grader av Antisemittisme. Den Norske eliten befinner seg høyt oppe på den skalaen.
Denne gang har Jødene et sted å dra. Det hadde de ikke i tredveårene.
Men hvor skal Europeerne ta veien?
