Fra Document.no/9. november 2014.
Av Hans Rustad.
Mediene flommer over av stoff om Muren og DDR. Men det er lite om, hva slags system, som bygget Muren. Man begrenser seg til Stasi og fascineres av en stat, som forsøkte å kontrollere alt, borgerne gjorde. Men man skriver ikke, hvem som styrte Stasi.
Stasi var bare et instrument. Over Stasi sto Partiet. Hvis man kun baserer seg på mediene, forstår man ikke, hvor dødelig det Kommunistiske system var. Mye av det, som formidles, er historieforflating eller forfalskning. Hovedsaklig fordi venstresiden ikke ønsker en for tydelig profil på en ideologi, som de selv tilhører. De får hjelp av et utydelig centrum, som er opptatt av det behagelige.
I tillegg kommer, at min generasjon, 68-erne, som har sørget for hegemoni og arverekkefølge, er blitt dorske, dvaske og tiltagende senile. De orker ikke konfrontere hverken fortid eller samtid. Det blir for mye. Derfor kan det sies og skrives ting, som man tidligere ville ledd høyt av, som aldri ville passert. Det ville vært for drøyt.
Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, forsøkte fredag å oppsummere den kalde krigen. Undertittel: Sovjetunionen utgjorde ingen militær trussel mot Vesten.
Siden dagens ideologi går ut på, at alle skal med, og alle er like mye verd, kan man også skrive en historie ut fra, at begge parter var like dårlige eller gode. Fordi man sitter med fasit i hånd – Muren forsvant og imperiet gikk i oppløsning – kan man omkostningsfritt påstå, at Vestens forestilling om trusselen fra Øst viste seg ikke å være basert på fakta.
Man kan forstående/nedlatende unnskylde kaldkrigerne med, at de trodde på sine egne vurderinger. De var i god tro. Men resultatet av deres feilvurderinger var altså, at folk levde i frykt for noe, som ikke viste seg å eksistere.
Sovjet hadde ingen offensive planer mot Vesten, påstår Braanen og støtter seg til en studie av "Dansk Institut for Internationale Studier", DIIS. Det, Braanen behendig utelater, er, at DIIS er omstridt. De forsvarer et historiesyn, der Danmark var fotnotelandet i NATO.
De forsvarer fortiden. Dagens Danmark er et helt annet land. Det er ett av de mest lojale og innsatsvillige i NATO, jfr. Helmand. Da Anders Fogh Rasmussen tiltrådte i oktober 2001, var det duket for et oppgjør med både samarbeidspolitikken under krigen og fotnotepolitikken.
Sammenhengen mellom de to er verdt å merke seg. Fogh Rasmussens regjering opprettet "Center for Koldkrigsforskning" under ledelse av Bent Jensen. Det skulle bl.a. se på Kommunistisk infiltrasjon og spionasje.
Jensens arbeid ble motarbeidet fra første stund. Sterke krefter ønsket ikke, at han skulle få tilgang til arkivene. Politikere, forvaltning og presse hadde investert i et samarbeid med Moskva, basert på fredelig sameksistens. Men systemet hadde en annen side, og den etterlot Kommunismens blodige historie ingen tvil om, hva var.
Systemets karakter var totalitær. Men etterhvert ville man i avspenningens leir kun se den offisielle siden, og relasjonene med Moskva var blitt så gode, at de, som mante til forsvar, ble fremstilt som krigshissere.
I tillegg kommer det ideologiske slektskapet mellom Sosialister. Moskva-Kommunister sto mot Beijing-Kommunister, og begge sto mot Euro-Kommunister. Sosialistene trodde på demokrati og kalte det Sosialdemokrati. Men de hadde likevel noe felles. De trodde på den samme historiske materialisme. Det var ingen Gud i deres univers. De delte tanken om å frigjøre mennesket, de var bare uenige om metodene.
I den Sosialistiske forståelsen skulle frigjøringen skje utenfra. Politikken skulle sørge for det. I den Sosialdemokratiske modellen var de Sosialistiske partiene ett av flere.
I Øst fantes det bare ett parti. Partiet. Partiet var totalitært, det var Makten. Vestlige mennesker kan ikke forestille seg, hva et totalitært system er. Partiet samler ikke bare all makt i vanlig forstand. Det definerer virkeligheten, og forsøker å danne det nye mennesket, homo sovieticus.
Kommunismen er et religiøst prosjekt, uten noen Himmel eller Gud. Slik blir Jorden lett et helvete, og det er alle land, hvor Kommunismen er forsøkt realisert, blitt. Kommunismen har drept og ødelagt flere liv enn Nazismen. Selvsagt fordi systemet hadde lenger virketid. Men også fordi det totalitære trykket utrydder alt, som står i dets vei: Mennesker, verdier, materielle som immatrielle, tradisjoner – til alt utenfor deres egen sfære er ødelagt.
Det viste seg, at mennesket ikke lot seg forme. Men Kommunismen gjorde noe med sinnene. Øst-Europa hadde en kultur og historie i bunnen, som gjorde, at de aldri sto på bar bakke.
I Polen sørget den Katolske Kirke for å holde en åpen råk. Men i det virkelige Øst bygget Kommunismen på en orientalsk herskertradisjon, og da Kommunismen falt, var det vanskelig å bygge et sivilt samfunn.
Den gamle garde, centrert rundt politistaten, kunne komme tilbake, ikke minst takket være korrupsjon. Putins styre er et slags kupp innenfra. Det har nå gått over i en ekspansiv fase, etter å ha konsolidert seg på hjemmebane.
Putins eventyr i Ukraina er ikke utslag av Russisk nasjonalisme og mindreverdighetskompleks, det er noe mye verre.
En av bøkene, som markerer et oppgjør med Kommunismen, var "Guden som sviktet", (1949) redigert av Richard Crossman, der frafalne Kommunister tok et oppgjør.
Vitnesbyrd innenfra fikk en enorme betydning for Vestens forståelse av Kommunismen. Noen forsto, at den utgjorde en dødelig fare, ikke bare militært. De var ikke mange, men de var dyktige og hadde det sterkeste kortet: Sannheten.
Derfor forsøkte Kommunister i Vesten å diskreditere dem, så godt de kunne. En av bøkene, som gjorde inntrykk var “Jeg valgte friheten” av Viktor Kravtsjenko.
Han gikk til sak mot det Franske Kommunistpartiet for bakvaskelse av ham, og det resulterte i Århundrets rettssak i Paris i 1949: Hundrevis av vitner ble fløyet inn, en av dem var Margaret Buber-Neumann, enken etter den Tyske Kommunisten Heinz Neumann, som ble skutt under Moskvaprosessene. Hun hadde sittet i både Nazistiske og Sovjetiske konsentrasjonsleire og kunne bekrefte, at det, Kravtsjenko beskrev, stemte. Kravtsjenko vant, og Kommunistpartiets prestisje led et nederlag.
Men likevel kunne Jean-Paul Sartre si under studentdemonstrasjonene i 1968, at arbeidene i Billancourt ikke hadde godt av eller tålte sannheten om Moskva.Her slo han inn på den linjen, som underordnet ytringsfriheten politisk bekvemmelighet.
Det går en linje herfra til venstresidens unnfallenhet overfor Islamisters trusler mot ytringsfriheten. Det nye venstre, som oppstå på slutten av 50-tallet, forsøkte seg på en tredje vei, mellom Moskva og Washington.
Venstresosialister ble imidlertid mer opptatt av å bekjempe USA, særlig pga Vietnam-krigen, enn Moskva. Sovjetunionen drev aktiv infiltrering av venstresiden. Fredsbevegelsen, som skjøt fart, var naiv og forsto ikke, at Moskvas snakk om mir – fred – ikke helt var det samme, som de mente.
Motkulturen hadde større motstandskraft, fordi den var mer åndelig, og mange var vendt mot Amerikansk kultur. Men i Norge ble det Maoistene, som overtok, og de overgikk Moskva i rettroenhet og vilje til å rettferdiggjøre bruk av vold.
AKP bekjente seg til samme syn på nødvendigheten av å bruke umoralske metoder som Rote Arme Fraktion, som gjerne siterte Bertolt Brechts dikt om nødvendigheten av skitne hender. De tok bare noen andre valg, basert på ulike forutsetninger og tilfeldigheter.
Sympatien for den voldelige venstresiden – både i Europa og i Midtøsten og Asia - har vært og er stor. Derfor har ikke historien om Blekinggadebanden i Danmark, eller Jan Guillous rolle som KGB-agent fått noen oppmerksomhet i Norge. Da vil man måtte ta et selvoppgjør, og det ønsker man ikke. Man vil dø “uskyldig”.
I Tyskland sies det fortsatt, at Muren består. I hodene på folk. Det samme gjelder venstresiden. Murens fall førte aldri til noen erkjennelse av slektskapet mellom totalitær Kommunisme og demokratisk Sosialisme.
Den finnes, og hvis man ikke er seg den bevisst, kan man gjenta historiens feil. Slektskapet handler om synet på mennesket, på individet. Sosialistene ønsker å forme mennesket i dere bilde. Konservative – og i en viss forstand kulturradikale – forsvarer det autonome mennesket.
Konservative er opptatt av retten til å eksistere i en upolitisk sfære. Familien er den viktigste byggeklossen i samfunnet og skal skjermes mot innblanding. Det er derfor et tegn på, hvor useriøst Fremskrittspartiet tar verdikampen, at Solveig Horne har kjøpt forslaget om, at Barnevernet skal ha rett til å gripe inn i familier og umyndiggjøre foreldrene.
I Danmark har familiens ukrenkelighet vært en av flaggsakene til Søren Krarup og de verdikonservative. Barnevernet fungerer ikke ut fra empati, det fungerer ut fra mistenksomhetens prinsipp. De vurderer alle opplysninger med mistenksomhetens blikk, og mister dermed synet av menneskene.
Statens overmakt er en konstant og burde oppta alle Liberale og Konservative. I stedet forsøker man å selge en forestilling om, at staten vil en vel. At staten har en høy moral og vil det beste. Det er ikke slik, stater fungerer. Heller ikke demokratiske.
En av Nigel Fergusons viktigste påpekninger under foredraget i Nobelinstituttet i fjor sommer var forfallet i Vestlige institusjoner. De eser ut, både i antall og bestemmelser, og kvaliteten på forvaltningen er synkende.
Braanen konstaterer innledningsvis, at den kalde krigen bare var en fortsettelse av Vestens motstand mot Bolsjevikenes revolusjon i 1917, dvs han kaller det “rivalisering”.
Vestmaktene forsto, at Bolsjevikene representerte en dødelig fare, og forsøkte å organisere en motstand, som gikk over i en brutal borgerkrig. På motstandernes side var det krefter, som senere skulle se på Nazismen som et bolverk mot Kommunismen. Men det var allerede den gang et slektskap mellom Kommunisme og særlig Fascisme.
Benito Mussolini var tidligere Sosialist. I sentrum sto borgerlige politikere, som den gang som nå forsøkte å manøvrere ut fra pragmatiske prinsipper. I en situasjon med ideologiske aktører ble det lett å følge minste motstands vei. Kun en liten rest kommentatorer sto for en kompromissløs kamp mot både Bolsjevisme og Nazisme.
Winston Churchill er det lysende eksempelet. Demokratier er sene til å reagere. Selv da de ble tvunget til å gå til krig, foretrakk Storbritannia og Frankrike å sitte stille. Først da Hitler gikk løs på dem, måtte de forsvare seg, og det gikk nesten galt.
Vi glemmer altfor ofte, at det, som skjedde, kunne ha gått helt annerledes. Churchill måtte ikke bli statsminister 10. mai 1940. Historikeren John Lukacs mener, krigen ble avgjort disse dagene i mai. En statsminister, som ikke forstå, hva kampen gjaldt, kunne ført Storbritannia til å bli en isolert øy ute av stand til å ta kampen opp. Det var på hengende håret.
Etterpåklokskapens falske selvsikkerhet er vår største trussel i dag. Parallellene til både 30-årene og den kalde krigen er sterke. Vesten står igjen overfor en totalitær trussel: Islamismen. Det klarer ikke samle seg, fokusere og ta inn over seg alt, som skjer.
Verst av alt: Vesten vet ikke lenger, hvem det er. Det er i tvil og kamp med seg selv. Her plasserer Sosialistene seg i en farlig posisjon: De klarte ikke ta et oppgjør med de illiberale sidene ved sin egen ideologi. De har omfavnet en ny -isme, multikulturalismen, som idylliserer en ny ideologi, som fører samfunnet i retning av kollektiv tvang.
De sklir hjelpeløst i en retning, som ødelegger det beste, de har bygget opp. Både folk og bevegelse vil stå desillusjonerte tilbake. For å holde seg oppreist tar man enda større doser av illusjoner.
Det er tid for oppvåkning
