Karmel.net/6. marts 2014.
Av Knut-Einar Norberg i USA.
Historien er full av fredsavtaler som når det kom til stykket ikke var verdt mer enn papiret de var skrevet på. Det hittil siste eksemplet er Ukraina.
Da Sovjetunionen falt var det på midten av 1990-tallet en utbredd frykt for at Ukrainas atomvåpen og landets ellers så formidable konvensjonelle våpenarsenal skulle komme på avveier. Så England, Nord Irland, USA, Ukraina og Russland undertegnet en avtale – The Budapest Memorandum – hvor Ukrainas territoriale integritet skulle garanteres av disse maktene mot at Ukraina gav opp sine atomvåpen fra Sovjet-tiden.
Ikke bare det, Ukraina ga også opp store mengder ammunisjon og konvensjonelle våpen fordi de følte seg sikre på at de som undertegnet avtalen ville forsvare dem om nødvendig. I bytte for dette hadde de et dokument som garanterte hjelp i tilfelle deres territoriale integritet ble truet.
Det har aldri vært noen hemmelighet at Russland ønsket seg Krimhalvøya. I Sevastopol finnes nemlig Russlands eneste marinebase i temperert vann (områdene rundt Kolahalvøya kan fryse, og det samme gjelder baser helt øst i Russland). Fra Sevastopol kan Svartehavsflåten nå Middelhavet så vel som Balkan, og basen er av stor strategisk betydning for Russland også i dag.
Det er heller ingen hemmelighet at president Vladimir Putin aldri var begeistret for oppløsingen av Sovjetunionen og at han siden begynnelsen av har ønsket seg kontroll over Krim igjen. Og nå har han fått det.
Lærepengen her er at «fredsavtaler» er lite eller ingenting verdt dersom man ikke kan forsvare seg eller at en av partene velger å bryte den. Dette er spesielt viktig å ha i tankene når et land blir bedt om å gi opp en del av sitt territorium i bytte for løfter og kanskje et brevark med en såkalt «fred» på.
Hendelsene i Ukraina den siste tiden er noe alle burde ta lærdom av. Putins ønsker var ingen hemmelighet. Det samme er tilfelle med palestina-araberne. Vestens løftebrudd overfor Ukraina viser at USAs løfter til Israel i virkeligheten er verdiløse
