Fra Miff.no/28. januar 2015.
Av Conrad Myrland.
I sommer stilte han Mads Gilbert til veggs. Men den Danske journalisten Martin Krasnik har kritisk søkelys på mye, også på Israel.
Krasnik vekket oppmerksomhet i Norge, da han 2. august stilte den Norske legen Mads Gilbert kritiske spørsmål i DR2 Deadline.
13. november 2014 ble Martin Krasniks nye bok “Fucking Jøde!” utgitt i Danmark. Jeg slukte boken kort tid etter, at den kom ut, og endelig får jeg tatt tid til å skrive en omtale.
Krasnik åpner boken med å beskrive, hva som skjedde før og etter intervjuet med Gilbert. Etter at programmet ble sendt, skyllet en bølge av hat mot Krasnik. Problemet var ikke bare, at han hadde våget å stille Gilbert til veggs med kritiske spørsmål, det var også et problem for mange, at Krasnik er Jøde.
At han er Ateist og på mange felter svært kritisk til Israelsk politikk, hjalp ikke. En hovedkonklusjon i boken kommer allerede på side 21, en lekse, Krasnik lærte senest i høst. “Jeg har altid sagt, at der ikke findes Antisemittisme i Danmark, for hvis der gør, så skulle jeg da nok vide det. Mener jeg stadig det? Nej. Der er antisemitisme i Danmark, og det er for mig et uskyldstab af enorme dimensioner.”
Hatet, Krasnik ble møtt med etter Gilbert-intervjuet, kom ikke først og fremst fra Palestinere i Danmark. De fleste kom fra “mennesker med Danske etternavn, folk med meget sterke meninger om, hva Jøder er, gjør og tenker”.
Den samme erfaringen har MIFF, for eksempel når vi distribuerer vårt spesialmagasin. De mest hatefulle og sinte reaksjonene kommer fra etniske Nordmenn. Men boken “Fucking Jøde!” handler ikke bare om Jødehat. Her er det spennende kapitler om journalistikk, Dansk politikk, ytringsfrihet, Israel og Islamisme.
Boken gir også en skildring av, hvordan Jøder er blitt behandlet i Danmark gjennom de siste par århundrene, en historie, Krasnik forteller gjennom sine forfedres opplevelser både på mors- og farssiden.
Anekdotene er mange og springende, men presentert med Krasniks penn og fortellerglede blir det hele en lang lesefest. Her følger noen smakebiter, som vil være spesielt interessante for MIFF's lesere.
Krasnik tror, Danmark blir det første landet i Verden, som forbyr omskjæring av gutter. Krasnik kritiserer stammetenkningen i Danmark. I “det Danske” finner han “tre voldsomme trekk”:
For det første den totalsekulariserte Lutheranismen og merkelig ulidenskapelige, statlig sanksjonerte gudsforståelse, som oppfattes som det høyeste stadie av menneskelig sivilisasjon.
For det andre velferdsstatens rasjonalitet, hvor alt skal kunne forklares og klassifiseres og avrapporteres på basis av velprøvde evidenskriterier.
Og for det tredje en kultur, som har vært utsatt for så lite press utenfra, at vi har glemt, at alle våre egne merkverdige vaner og kulturelle skikker og religiøse etterlatenskaper er presis så underlige som alle andres og oftest høyst ville kunne forklares med et: Det har vi alltid gjort, det er det, som fungerer best for oss.
Krasnik kritiserer det Jødiske samfunnet i Danmark. “Alle jødiske samfunn i Diasporaen dukker nakken – de Danske Jøder dukker nakken mer enn noen andre.”
Om jødenes historie i Danmark skriver han: “Jo mer Jødene holdt opp med å være Jøder, jo mer ble de elsket av Danskene.”
Forskjellen mellom Norge og Danmark er nok ikke stor, både når det gjelder, hvordan det Jødiske samfunnet dukker nakken, og hva som må til, for at Jøder skal bli elsket på hjemmebane.
Krasnik ser på seg selv som Zionist. “Det er ingen tvil om, at den Zionistiske bevegelse har vært en av de mest effektive og suksessrike politiske bevegelser.”
Men Krasnik er ikke ukritisk til Israel, på ingen måte. “Jeg er Zionist på samme måte som Israeleren Ze’ev Sternhell, som i dag er den skarpeste iakttaker av rasisme og antidemokratiske tendenser i Israel.”
På samme måte som mange Israelere er Krasnik kritisk til okkupasjonen av Vestbredden. Han er det vel omtrent på samme måte som Anne Sender, tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, er det her hjemme.
Han har med de viktige Zionistiske argumentene, samtidig som han målbærer en del av argumentene til den politiske venstresiden i Israel. Han foreslår blant annet ensidige Israelske tilbaketrekninger på Vestbredden. Men Krasnik forstår at slutt på okkupasjonen ikke er en trylleløsning.
“Jeg bodde selv i Israel under en av de Palestinske terrorbølger, og man kunne godt ønske seg, at samtlige Danske Midtøsten-eksperter, som oppfatter den Israelske okkupasjonen som den eneste og absolutte forklaring på den forsvunne fred, prøvde å komme bort til en kafé eller en bussholdeplass i Israel, som nettopp er blitt rammet av en selvmordsbombers bombe.”
Og senere: “Jeg ønsker av hele mitt hjerte en fredelig løsning mellom Israel og Palestinerne. Men jeg forstår ikke Danske Midtøsten-eksperters ensidige oppmerksomhet på den Israelske okkupasjonen. Det er jo klart, at okkupasjonen er helt avgjørende for konflikten og den avgjørende forutsetning for å oppnå fred.
Men når man nevner Palestinsk terror over for disse eksperter, avfeier de det som en detalj og kommer med en enkelt, automatisk besvergelse, om at vold mot sivile ikke er i orden. Er de virkelig så overbevist, om at Palestinerne holdt opp med å sende terrorister mot Israel, dersom okkupasjonen ikke lenger var der?”
Krasnik mener, kritikken av Israels krigføring i Danmark er helt ute av proporsjoner. Det samme påpeker MIFF i Norge. Han har også et kraftig svingslag til dem, som mener, Israel, på grunn av Jødenes lidelseshistorie, burde kunne oppføre seg bedre enn alle andre verdens land.
“Det er nesten den mest ondskapsfulle konklusjon, jeg kan forestille meg. Det kan være, at dere ble forsøkt utryddet i et industrielt massemord, men det burde dere ikke bare være kommet over for lengst, nei, dere burde nettopp på grunn av denne erfaring vite bedre og behandle deres fiender ordentlig. Det er nesten ikke til å forstå, at så mange henfaller til å se så tåpelig på det,” skriver Krasnik.
Men han er optimist på Israels vegne. “Avsluttes denne gamle, sørgelige konflikt, med eller uten fredsavtale, vil Israel bli det mest vidunderlige sted, man kan forestille seg.”
For en Norsk leser trekker det noe ned, at Krasnik to ganger forveksler Gilberts hjemby med Bergen, i stedet for Tromsø, men det er vel en skjønnhetsfeil, man kan tilgi.
