Fra Ordetogisrael.no/2. januar 2015.
Sammenstøt mellom Islams to store sekter, Sunnimuslimene og Sjiamuslimene, foregår på tvers av den Muslimske verden.
I Midtøsten har en potent blanding av religion og politikk skjerpet skillet mellom Irans Sjiaregjering og Gulfstatene, som har Sunniregjeringer. Ifjor kom en rapport fra Pew Research Centre, som forklarte, at 40% av Sunniene ikke anser Shia å være skikkelige Muslimer.
Hva skiller så Sunni- og Sjiamuslimenes lære, og hvor dypt går splittelsen mellom dem? For å se på dette spørsmålet må vi gå tilbake til år 632, da Islams grunnlegger, profeten Muhammed, døde. Da oppsto det et klart skille mellom hans etterfølgere. Et stort flertall på 80 %, som kalte seg Sunnimuslimer, støttet Abu Bakr, som var en venn av profeten og far til hans kone Aisha. Mindretallet, som kalte seg Sjiamuslimer, mente at Muhammeds slekt var de rettmessige etterfølgere. De hevdet, at profeten hadde salvet Ali, sin fetter til sin etterfølger.
Sunnimuslimen, Abu Bakr, ble imidlertid den toneangivende og kalte seg Kalif, altså Muhammeds direkte etterfølger. Sjiamuslimen, Ali, kalte seg også Kalif. Den Islamske splittelse ble imidlertid sementert, da Alis sønn, Hussein, ble drept i 680 i Karbala, dagens Irak, av den herskende Sunnikalifens tropper.
Sunnimuslimske herskere fortsatte å monopolisere den politisk makt, mens Sjiamuslimene levde i skyggen i de Muslimske stater. Sjiamuslimene støttet seg derimot til sine Muslimske relgiøse ledere, nemlig Imamene. Forskjellen mellom de to Muslimske retninger hadde vokst i tiden mellom 632 til 680 e.Kr.
I dag er verdens 1,6 milliarder Muslimer alle enige om, at Allah er den eneste sanne gud og Muhammed hans sendebud. De følger de fem rituelle Søylene i Islam, inkludert Ramadan, fastemåneden, og deler sammen den hellige bok, Koranen.
Sunnimuslimene legger vekt på avhengigheten av profeten Muhammed og praktiseringen av hans lære - «sunna». Sjiamuslimene derimot ser sine Ayatollaher som refleksjoner av Allah på jorden.
Dette har ført til, at Sunnimuslimene anklager Sjiamuslimene som kjettere, mens Sjiamuslimene påpeker at Sunnimuslimene dogmatisme har ført til ekstremistiske sekter som de puritanske Wahhabis.
Det har imidlertid aldri vært sammenstøt mellom Sjiamuslimer og Sunnimuslimer siden Trettiårskrigen, slik som de Kristne sekter bekjempet hverandre i 17. århundrets Europa med store tap av liv. Dette skyldes blant annet, at Sjiamuslimene alltid hadde minoritetsstatus og dermed levde tilbaketrukket.
Linjene, som skiller Muslimene i Midtøsten i dag, går mere på politikk enn religion. Sjiamuslimene dominerer idag f.eks. i stater som Iran, Syria og Libanon. I 1978 overtok Ayatollah Ruhollah Khomeini makten i Iran, og Sjiamuslimene ble totalt dominerende her.
Den Libanesiske terroristorganisasjon, Hizbollah, er også en Shiamuslimsk gruppe. Sunnimuslimene dominerer bl.a. i Saudi-Arabia og Qatar, som har støttet sine trosfeller der med store kontantbeløp. Dette har styrket Sunnimuslimenes selvsikkerhet, noe som gjør at Sjiamuslimene føler seg mer truet enn vanlig.
Den første leder av terrororganisasjonen Al-Qaida var den Sunnimuslimske Osama bin Laden. Stort sett lever imidlertid de fleste medlemmene av de to retninger harmonisk sammen. Men én ting har de felles: Begge retninger er svorne fiender av det Jødiske folk og staten Israel.
